JEG SØKTE på forskjelligejobber, og fikk til og med avslag fra renholdsfirmaer som ryddet gater.

Jeg punkterte med en gammelDacia (rumensk bilmerke) langt ute på et forlatt åkerområde. Ingen stoppet forå hjelpe. Fordi jeg var sigøyner. Jeg var nær ved å bli pågrepet av vakter ogslengt inn i inn i en varebil, fordi jeg passerte presidentpalasset.

Over alt møtte jeg nedlatendeholdninger, ble ledd av eller oversett. Vi har kampanjer for integrering,kampanjer for språket og kulturen, men ingen kampanjer for å få folk til åstoppe å le når de ser en pukkel-rygget sigøyner i gatene.

Men jeg ble aldri kastet ut avkafeer eller restauranter. Så lenge jeg hadde penger, ble jeg tatt imot. Utenpenger var jeg ingenting verd. Det er like mye de fattige som diskrimineres.

DET ER VANSKELIG å være sigøyneri Romania — eller å tilhøre romfolket, som mange foretrekker å si. Samfunnetavviser deg, og du blir frustrert. Derfor forlater de også dette landet for åsøke et bedre liv.

Slik havner romfolket i Vest-Europa.

De synger sin nasjonalsang påbusser og lavprisfly: Gelem, gelem lugone dromentza (Gå, gå, på lange turer).

DET FINNES ROMFOLK som er godtintegrert i samfunnet, eller som ønsker å integrere seg. Det finnes unge somhar overvunnet barrierene i samfunnet og har tatt høy utdannelse. Og det finnesromfolk med lite skolegang, men som vil jobbe - ikke tigge.

Det er disse som er den virkeligtriste historien om romfolket. Selv om de prøver å integrere seg i samfunnet,blir de fortsatt stemplet som «sigøynere» i rumenernes øyne.

For rumenerne er de som alleandre sigøynere: Late, analfabeter og skurker.

MITT FØRSTE BILDE av romfolk iNorge var den 25. juli 2011, da nordmennene holdt ett minutts stillhet tilminne om ofrene etter terrorangrepet av Anders Behring Breivik. En TV-stasjonviste en reportasje om rumenske kvinner som solgte roser foran dypt berørtemennesker. Kvinnene reklamerte for rosene av full hals. En lite taktfulloppførsel.

I fjor, ett år etter massakren,reiste jeg til Norge på arbeidsoppdrag for avisen jeg jobber for. Jeg ankomOslo, og på Aker Brygge hørte jeg en rumensk folkesang. En sigøyner spiltefiolin og sang «Marie og Marioara, ta en stokk og slå meg død.»

PÅ T-BANEN hørte jeg rumenskprat. Det var to unge rumenere. Jeg begynte å prate med dem, glad over å hørerumensk 2500 kilometer hjemmefra. Det første de sa til meg var: «Hei, vi harnoen stjålne klær fra Zara, er du interessert?»

Jeg møtte nedlatende holdningerog ble ledd av.

Nylig hadde jeg en lang samtalemed Mihai Negrea, selverklært leder for romfolket i Norge. Han forklarte atbare ti prosent av romfolket i Norge utfører straffbare handlinger. Restendriver med tigging.

Der og da pustet jeg lettet ut.Etterpå slo det meg: Har vi ­kommet så langt? At vi blir glade for at romfolketer harmløse parasitter som bare tigger uten å gjøre noe vondt?

«NØD OG NÅDE»-MEKANISMEN fungerer ikke evig. Den er tids-­begrenset. Man kan gå lei etter ett, to ellerfem år. Sikkert er det at de samme rynkete, grå ansiktene ikke lenger gjørinntrykk. Det er derfor tiggerne stadig er på leting etter nye steder, nyemennesker som kan la seg berøre av en stakkars elendighet.

I Norge kan du komme uten et øreog likevel overleve.

I Norge forsvarer «Folk er Folk»deres rettigheter. Frelsesarmeen hjelper med klær og muligheter til å dusje.Evangeliesentret hjelper med mat.

ET HALVT ÅRHUNDRE med kommunismehar ikke klart å forsone rumenerne med romfolket. Offisielt er det 620.000 romi Romania (dvs. 3,2 prosent av befolkningen).

I virkeligheten er andelen myehøyere. Mange er ikke registrert i folkeregistret og lever utenidentitetspapirer.

To av ti rumenere ønskerromfolket bort fra Romania. Problemene med diskriminering er trolig større ennnoe annet sted i Europa.

DET ER EN OND SIRKEL: Sigøynernesier de er for fattige til å la barna gå på skole. Én av fire er analfabet.Ingen arbeidsgiver ansetter analfabeter.

Slik går sirkelen: Fattigdom,mangel på utdanning, arbeidsledighet, kriminalitet.

Mange rumenere er redd romfolk.Sterkt eksempel: I 2010 lot ordfører i Baia Mare (by i nordvestlige Romania)bygge en mur som skulle skille en bydel med romfolk fra de andre bydelene.Amnesty International reagerte sterkt.

Romfolket forbindes medunderverdenen i Romania og et nettverk av låne­haier, stjålne luksusbiler ogprostitusjon. De viser frem sin overdådige luksus i bryllup og begravelser, noesom sjokkerer mange.

RUMENERNE ER lei av romfolket. I2007 kalte president Traian Basescu en journalist for «stink-ende sigøyner.»Journalisten var verken sigøyner eller stinkende, bare taktløs. «Stinkendesigøyner» var den verste fornærmelse presidenten kunne komme på. I 2010 uttaltehan at: «de rumenske sigøynerne lever - tradisjonelt sett - av å stjele».

Romfolkets vaner synes å kommefra middelalderen. Fordi barna deres gifter seg helt ned i 12-13-årsalderen.Fordi mange beholder en tradisjon for bryllupsnatten som vekker avsky:Brudgommen må komme frem foran alle bryllupsgjestene med et blodig laken - tegnpå at bruden var jomfru - tegn på at blodet rant. Da mottar ekteskapsinngåelsenden siste godkjenning - den biologiske godkjennelsen.

I 2003 GIFTET Florin Cioab,selvutnevnt konge over sigøynerne i Romania, bort sin datter, som var 12 årgammel, til en sigøynergutt på 15 år. I Romania er 16 år aldersgrensen for åinngå ekteskap. Likevel giftet sigøynerkongen bort sin datter.

Gudfaren til brudeparet varironisk nok en politiadvokat, Doru Viorel Ursu, en mann som hadde jobbet ethelt liv som lovens beskytter og som tidlig på 90-tallet til og med varinnenriksminister i Romania. Saken fikk EUs oppmerksomhet.

Et år senere skulle Romania treinn i det europeiske fellesskapet. På grunn av et ekteskap mellom to romfolkrisikerte Romania sin mulighet til å bli medlem i EU. Rumenske borgere blerasende over denne saken, som ble Romanias blodflekk på lakenet som landetprøver å holde så rent som mulig for Europa.