— Jeg er visst en av de yngste som har sittet her så lenge, sier han med et lite smil.

Gråmalt betonggulv og guloransje betongvegger. Det lille vinduet oppunder taket slipper inn litt dagslys, men er for tjukt til gi noen som helst utsikt. På en sengebrisk av betong ligger madrassen og sengetøyet. En haug med blader og aviser er strødd utover sengen og gulvet.

Her sover han og inntar alle måltider.

På noe som kan minne om et lite nattbord i betong ligger tre bokser snus, tre sigarettesker og en tannbørste.

- Snakker med meg selv

— Det har egentlig gått ganske bra. Men jeg blir utrolig rastløs og urolig av og til.

Hender i stadig bevegelse understreker poenget.

— Jeg sovner ikke før utpå morgenkvisten. Har et skikkelig tankekjør om natten. Men ensomheten er verst. Det hender jeg snakker med meg selv bare for å høre lyder.

Ingen skal oppbevares i slike rom i mer enn ett døgn etter kjennelse om varetektsfengsel, sier reglene. Da skal de overføres til fengsel med mer humane omgivelser.

Likevel skjer det. Årsaken er at kapasiteten i norske fengsler fortsatt er for dårlig. Dermed blir det en daglig kamp for politi og kriminalomsorg om hvem som skal ha cellene; de som står i soningskø eller nye varetektsfanger?

- Kutter seg i armen

— Det er svært beklagelig at noen må sitte lenger enn de skal i arresten. Det er jo ikke kjekt å sitte isolert slik 23 timer i døgnet, sier Tor Kjersem, fungerende seksjonsleder for arrest og fremstillingsseksjonen.

Mange som sitter over tiden takler det noenlunde bra; noen får problemer av å se i betongveggen time etter time i flere dager.

— Det har hendt at noen har kuttet seg i armen. Andre har sagt at de ikke greier det og truet med selvmord. Da fremstiller vi dem for lege, som enten kan legge de inn et annet sted eller gi de medisin, sier Kjersem.

- Ringer rundt hver dag

Heldigvis er det blitt betydelig bedre enn det var på 90-tallet, da Norge fikk påpakning fra menneskerettighetshold. Da satt enkelte i både to og tre uker.

— I år har det vært svært lite oversitting. Det var betydelig verre for fem-seks år siden. Men akkurat nå er det en liten topp igjen. Derfor har vi ikke funnet et fengsel som kan ta imot ham ennå, selv om vi ringer rundt hver dag, sier han.

Noe gjøres for å forbedre situasjonen. Ifølge Kjersem går påtaleenheten ved politidistriktet gjennom alle som sitter i varetekt nå, og vurderer om noen kan slippes ut før tiden. Den samme muligheten vurderer man for soningsfanger i fengslene, opplyser han.

E, speed, rohypnol

— Jeg får en luftetur daglig. Er jeg heldig rekker jeg to røyk, sier 18-åringen som er varetektsfengslet for biltyveri.

Sammen med advokaten sin, Jørgen Riple, vurderte de å begjære ham løslatt. Men de lot det være.

— Jeg hadde bare gått rett tilbake i rusmiljøet. Det hadde ikke gått bra.

I valget mellom pest - en ny kule med amfetamin, ecstasy, rohypnol, gjerne blandet med ADHD-medisin - og kolera - dagevis i betongcelle, valgte de det siste.

Derfor sitter han og tenker på hvordan han har rotet til livet sitt, hvor mye dritt han har påført familien sin - og drømmer om avrusning, utdannelse og jobb. Forteller han.

— Jeg vil ikke bli en av dem som sitter på en benk i parken med en sprøyte i hånden.

ISOLERT OG ENSOM: - Jeg sovner ikke før utpå morgenkvisten. Har et skikkelig tankekjør om natten. Men ensomheten er verst. Det hender jeg snakkermed meg selv bare for å høre lyder, sier han. - Jeg håper de finner en plass til meg i kveld. FOTO: JAN M. LILLEBØ