SILJE VESTVIK

Navn: Frank Nes

Alder: 41

Siviltilstand: Gift med Randi, far til Lise (7) og Anders (10)

Aktuell: Leder for Bergenfest (eks-Ole Blues), som denne uken la frem programmet for årets festival

— I denne bransjen måles du hele tiden etter siste arrangementet eller konsert. Var ikke det bra, så kommer ikke den neste telefonen, forteller den blide festivalsjefen. Han har jobbet døgnet rundt den siste måneden for å få programmet under kontroll, men kan heller ikke slappe av før festivalen er overstått om to måneder. Det er slik han liker det.

— Nå gjenstår mye detaljarbeid. Jeg har enkelte ganger inntrykk av at folk tror denne jobben består av å snakke litt i telefonen innimellom, men sånn er det altså ikke, forklarer Frank. Før åpningskonserten med Lou Reed i Grieghallen må han og resten av festivalgjengen fikse teknikk og husrom for artistene, hente Hawkwinds utstyr pluss tre rickshawer fra London, og ta mange, mange telefoner. Mens vi sitter og prater i det kombinerte møterommet og kjøkkenet i Bergenfests åpne lokaler i Grieghallens buk, ringer mobben til Frank gjentatte ganger. Annonser skal ferdigstilles, en artist lurer på hvordan kontrakten hans fungerer, og festivalkolleger vil vite om de bestemte seg for å gjøre det sånn eller sånn.

- En stor, svart sekk

Frank har vært en del av Ole Blues-festivalen siden det første planlagte arrangementet i 1993. Etter å ha fullført hovedfaget i massekommunikasjon og kulturformidling i 1992, jobbet han for tidligere Maxime og Den Stundesløse, og ble trukket inn i den gryende festivalorganisasjonen i miljøet rundt Ole Bulls Plass. Festivalen i '93 ble avlyst noen timer før avspark på grunn av uenigheter mellom to offentlige etater, men Ole Blues-gjengen kom sterkere tilbake året etter. Siden har festivalen vært en ekte bergenstradisjon, og Frank Nes har blitt hos den. Etter å ha jobbet deltid med Ole Blues i mange år, har han vært den eneste heltidsansatte i festivalen siden 2003. — Det er deilig å slippe å ha dårlig samvittighet og hele tiden tenke at jeg egentlig burde vært et annet sted, sier Frank. Etter hvert som festivalen fikk større mangfold, ble navnet Ole Blues en hemsko i forhold til artister og agenter utenfor Bergen.

— Navnet «Bergenfest» er i stedet en stor svart sekk du kan putte kvalitetsartister i alle mulige sjangre inn i.

Festivaljobbing = livsstil

Å være festivalleder er ingen vanlig kontorjobb. Det vil si, Frank Nes har vanlig kontortid, men han er stort sett på jobb ellers også. En del av arbeidet må skje om kvelden, når artistene i andre tidssoner har stått opp. Helt fri har han når han sover. Og om sommeren, når han ikke er på festivaler for å sjekke ut nye artister. Dugnadsgjengen har allerede begynt arbeidet med Bergenfest 2006. Tidsbitene som blir til overs brukes på familien, og til å holde seg litt i form med en joggetur innimellom.

— Jobben er en livsstil. De som kjenner meg har på en måte akseptert eller resignert at jeg stort sett er på jobb så lenge det er strøm i mobiltelefonen.

Med hjertet i musikken

Festivallederen liker å organisere, men ser ikke på seg selv som en sjef eller leder. Han er heller en koordinator med oversikten over alle trådene som han og de over 100 frivillige spinner på hvert år.

— Det kjekkeste er å få jobbe med musikk og å se at organisasjonen virker, at all galskapen du har satt i gang fungerer sammen. Musikkgleden ligger i bunn hele tiden. Jeg tror aldri jeg kunne gitt så mye for å organisere noe jeg ikke hadde hjertet mitt i.

Selv om han alltid har vært opptatt av musikk, er ikke den faglige ballasten mye å skryte av. Som barn ble Frank kastet ut av musikktimen fordi læreren trodde ulyden fra blokkfløyten hans måtte være laget med vilje.

— Men jeg er totalt umusikalsk og var bare så dårlig. Så dette er min hevn, flirer lederen for frivillighetsfestivalen som i fjor vokste seg større enn Festspillene i antall solgte billetter.