Med et bredt flir om munnen, en hårmanke som fortsatt kan stritte viltert til de fleste kanter bestiger Knut Bjerke trappene i sitt eget tre etasjes hus, Welhavens gate 46.

Han går ikke rolig opp trappene som det kunne passe seg en mann som tross alt har rukket å bli 66.

Å, langt ifra.

Som en annen Tarzan og med en kropp som også jungelens konge kunne vært mer enn bekjent av, klatrer Knut Bjerke, eks-Djerv-formann gjennom mange år, Møhlenpris-aktivist i enda lengre tid og drivkraft bak bydelens nye vitalitetssenter, bokstavelig talt oppover trappegangen.

Ingen må la seg lure av husets tilsynelatende alminnelighet. Utenfra.

Innvendig har klatreren Bjerke innredet huset slik at det mest av alt minner om et helsestudio.

Både baktrapp og hovedtrapp er utstyrt med klatrevegger, overalt er det dandert finurlige tauarrangementer Bjerke bruker som tarzanske lianer, og mellom all teknikken er det rik anledning til å beundre Bjerkes klatrebedrifter fra inn— og utland. Veggene er dekorert med billeddokumentasjon fra større tindebestigningsbedrifter enn dem i Welhavens gate.

- DET GJELDER å holde seg i form, stønner Bjerke begeistret da han forserer veggen sin for tredje gang denne formiddagen, til ære for seg selv og BT-fotograf Brekke.

Knut Bjerke overtok nummer 46 etter sin far, og det gamle Møhlenpris-huset har bare vært i to familiers eie.

Den forrige, familien Meidell, eide det fra det var nytt.

Skipskaptein Hartvig Carl Meidell og hans hustru Antonette Marie Gruntvig Olsen fikk to sønner, og begge hadde sin oppvekst i det vesle, sjarmerende trehuset som lenge het Welhavens gate 11.

Den ene av sønnene ble lege og familiemann. Den andre, Hjalmar, født i 1871, bodde i huset til sin død, i februar 1957. Først med far og mor. Siden i mange år med mor Antonette som ble tidlig enke. Etter morens død delte han hus med leieboere, i en periode en skilt nabo fra nabohuset nr. 48 og hennes lille sønn. Dessuten holdt samekvinnen Elise styr på Hjalmar Meidells husholdning i en årrekke.

Hjalmar Meidell skulle få et atskillig mer spesielt og fargerikt liv enn sin par år eldre bror.

Hjalmar Meidell var feiret og berømt langt utover byens grenser i sine unge år.

Glemt og alene i sin alderdom.

Siden har Bergen tapt minnet om forfatteren, dramatikeren og tannlegen Hjalmar Meidell.

DET ER IKKE USANNSYNLIG at Meidells åpenbare homofile legning og hans kompromissløse stil og levemåte etter hvert ble tung fordøyelig kost for byens borgerskap. Den kan ha satt fart på glemselsprosessen også.

Hjalmar Meidells dødsfall er knapt funnet verdig en liten notis i de bergenske aviser.

«Meidell har skrevet 16 skuespill som alle er trykt og til dels oppført i Norge og i utlandet. Skuespillet «Medusa» etter Dostojevskijs «Idioten» er oppført på fem forskjellige språk. Nevnes kan også «Purpur», «Mammon» og «Andre menneskers synd», tre en-aktere under fellestittelen «Slektens ravner», «Anna Boleyn» i tre akter. Dessuten utga han flere diktsamlinger og en del essays, flere historiske bøker, bl.a. om Henrik den 8. og hans kone» r, står det i den anonyme dødsfallnotisen i BT.

I BA er Meidells beskjedne begravelse så vidt nevnt. Her fremkommer det at noen av DNS' eldste skuespillere hadde æret avdøde med en krans ...

MYE TYDER PÅ at estetikeren og åndsmennesket Hjalmar Meidell ville rotert i sin grav dersom han hadde vært vitne til klatreren Bjerkes vulgariteter i hans hus.

I 1930 skriver Meidell boken «Minner fra guttedagene - teaterminner og annet»:

«Jeg har ofte tenkt at slike minner bare kunde ha sin rot i en by som vårt teatergla Bergen. Og bare for så pass mange år siden. Både byen og dens ungdom har skiftet fysiognomi.

For halvhundre år siden inntok teatret en langt større plass i den oppvoksende ungdoms bevissthet.

Nu er det sporten og idretten som beveger sinnene,» skriver Meidell, full av ubehag ved tanken på den slags ufyseligheter.

Han skriver om skjebnemøtet med den beslektede sjelen Christian Sandal i en av de nederste klassene på Bergens katadralskole. Sandal, som siden skulle bli både instruktør og konstituert teatersjef ved DNS, delte ikke bare Meidells seksuelle legning, men også hans teatergalskap.

De to skrev, satte i scene, spilte og oppførte som unggutter sine første teaterstykker i Welhavens gate 46.

De nøyde seg ikke bare med egen produksjon. De ga seg bramfritt i kast med tunge oppgaver som «Et dukkehjem» og «Fandens overmann» også. De unge teaterfrelste tar etter hvert inn flere menn i kretsen sin. De gjør stor suksess og fintfolk som Johan Ludwig Mowinckel, senere Norges statsminister, var blant tilskuerne i leiligheten som ble brukt til scene i nr. 46.

UNGE MEIDELL hadde en forkjærlighet for de kvinnelige rollene. Han skriver med en god porsjon humor og selvinnsikt om den gang hans far, skipskapteinen, kommer uventet hjem etter flere år til sjøs og finner sin bestestue full av fremmede mennesker som står på stoler og i sofaer for å se hans lange gutt i grønt underskjørt fremsi gråtkvalte replikker som datteren av et forsvunnet gjenferd ...

— Det kan ikke ha vært udelt behagelig for ostindiafareren, konstaterer Meidell nøkternt.

Etter at leken var over og de to teatersvermerne hadde vokst seg over den perioden da de sto utenfor DNS på kveldstid og ventet på å få et ørlite glimt av skuespillere av begge kjønn de beundret så kolossalt, kom alvoret.

Hjalmar Meidell utdannet seg til tannlege, et yrke han praktiserte livet gjennom uten å legge noen særlig kjærlighet i det.

Det var skrivingen som lå hans hjerte nærmest.

I begynnelsen gikk det bra. Svært bra. Stykkene seilte rett inn på DNS. I utlandet også. Men så, på midten av 20-tallet, skar det seg fullstendig.

Hans skuespill «Hvis ditt øie forarger dig» fikk en trist skjebne som skulle knekke Meidell for bestandig.

Det ble refusert, og Meidells sikkert såreste opplevelse var at hans nære venn, Christian Sandal, i formelle vendinger, i egenskap av konstituert teatersjef, meddelte ham at teaterets styre hadde vendt tommelen ned for stykket.

Det gjorde ikke saken bedre at styrets formann på denne tiden var en mann Meidell hadde den aller største respekt for, statsminister Chr. Michelsen.

Og så, for virkelig å gjøre smerten fullkommen, fremkommer det at Meidells gode venninne gjennom mange år, primadonnaen Magda Blanc, hadde nektet å spille hovedrollen som verdensdamen i «Hvis ditt øie forarger dig».

«Dette har skaffet mig meget sorg, mange våkne netter og - kanskje - mange grå hår i hodet,» skriver Meidell.

Siden fikk aldri Meidell noen stykker satt opp i Bergen.

KAN DET HA VÆRT antydning om et homofilt forhold mellom levemannen og kavallerioffiseren i stykket som ble for mye for styret den gang - eller hadde kanskje Meidells dramatikk egentlig aldri vært verd oppsetting?

«Kanskje mitt lille skuespill ikke var en bedre skjebne verd,» skriver en bitter Hjalmar Meidell etter at tragedien rammet ham.

Etter dette gikk det flere år før han gjenopptok forbindelse både med Magda Blanc og Christian Sandal, og det er noe uklart om han i det hele tatt satte sine bein på sitt elskede teater mer.

Men selv om det ikke er noen i dag som vet stort om Hjalmar Meidells siste år, har slektninger som portrettmaleren Bjørn Tvedt, den tidligere NRK-distriktssjefen Frank Meidell Falch og niesen Inger Østensen minner om at Blanc og Sandal vanket i Welhavens gate og i Tvedtenes gjestfrie hjem i Nygårdsvik på Laksevåg etter det famøse sammenstøtet.

De husker alle onkel Hjalmar som en elegant herre.

En gentleman med stokk, svinelærshansker og gamasjer.

Alltid korrekt.

Alltid vennlig.

Alltid parat med et lite glass sort plommelikør med en umiskjennelig duft av tannlegesprit, servert i stettglass til de unge som kom på besøk.

BIRGER JUELL, i dag en godt voksen mann over seksti, er kanskje den som har de tetteste minnene om Meidells siste år.

— Hjalmar Meidell har hatt enormt stor betydning for meg, sier Juell reservasjonsløst.

Birger var bare tre år gammel da han flyttet inn med sin mor i nabohuset i 1943.

— Hjalmar Meidell var fantastisk både med min mor og meg. Jeg minnes fortsatt klart de mange hyggelige stundene hos den milde mannen. Elise serverte te. Jeg fikk se på de mange raritetene han hadde samlet i et monter, en sverdfisk, en konkylie og jammen tror jeg det var en hodeskalle der også.

Elise serverte te og stekte epler. Søndag formiddag fikk jeg bli med ham på spasertur. Vi må ha vært litt av et syn, Meidell og jeg, der vi gikk gjennom Welhavens gate, gjennom parken og opp til Møllendal. Morens grav var målet for våre utflukter. Om kveldene, på den tiden Meidell visste jeg skulle legge meg, satte han seg til pianoet, og tonene fra «I ro slumre inn» nådde mitt gutteværelse.

Jeg har alltid syntes det har vært sørgelig at ikke Meidell har fått en fortjent plass blant byens store kulturpersonligheter. Selv har jeg alltid moret meg, og forhåpentlig andre, med fortellinger om Meidell. Som den gang han og noen venner hadde vært på tur til Paris. Ved returen ble han spurt om det hadde vært noen pene, unge menn i den franske hovedstaden. - Ja, vi var da nogle stykker, repliserte Meidell.

MEIDELLS ALLER SISTE ÅR ble sikkert ganske sørgelige, sier Knut Bjerke, han har funnet roen etter klatrestrabasene og tatt plass i sofakroken i den stuen unge Hjalmars første publikum også satt.

Birger Juells stefar, Bugge, en brautende og voldsom kar med en amputert fot, tok seg av den kreftsyke Meidell på en såpass dominerende måte at slektninger følte seg overkjørt og tilsidesatt.

Bugge bar den syke og svake mannen opp og ned de bratte trappene som Bjerke nå driver og klatrer i, og det var «Bugge med beinet» som var der da han døde, skjønnånden Meidell.

Og siden, siden har byen glemt ham. Det er bare huset, Welhavens gate 46, som har beholdt erindringen om ham, som en skatt mellom sine vegger.