OLAV GARVIK

John Alvheim er ganske sikkert Fremskrittspartiets viktigste stemmesanker. Denne tordenrøsten som skjeller og smeller mot de fleste har åpenbart appell i kretser som av ulike grunner kan styre sin begeistring for Carl I. Hagen.

Det er eldre og syke og andre på samfunnets skyggeside vi tenker på. Han er pensjonistenes yndling. De er Alvheims folk. Mange av dem forguder ham simpelthen, denne øygardsstrilen som fra første dag på Stortinget kalte en spade for en spade.

Lørdag 21. mai fyller han 75 år, og det skjer midt under partiets landsmøte i Ålesund. En hyggeligere ramme rundt et jubileum av dette slaget kunne han knapt ha fått — nå som han er på oppløpssiden i politikken. Når Stortinget tar ferie, blir han omsider pensjonist, som den desidert eldste av våre parlamentarikere.

Sosialpolitiker til gagns

Han har fire perioder bak seg på Løvebakken, men debuterte i dette tøffe miljøet i en livsfase da de aller fleste gir seg. Hele tiden har han boltret seg med sosial- og helsepolitikk og ledet sosialkomiteen med fast hånd. Her er han på hjemmebane, for både av utdannelse og yrkeserfaring kan han mer om dette feltet enn noen annen norsk politiker.

Det er lett å dokumentere en slik påstand, for Alvheim er utdannet diakon og sykepleier. Før han ble sykehusdirektør på Notodden gikk han gradene fra pleier til økonomisjef og administrasjonssjef, i tillegg til at han som fylkespolitiker i Telemark var borti de fleste sider ved helsepolitikken i det vidstrakte fylket.

Som om ikke det er nok har han bred internasjonal erfaring som helsearbeider. Han har møtt lidende og døende i både Afrika, Midtøsten og i Det fjerne østen. Det har naturligvis satt sine spor.

Utilnærmelig

Nei, knapt noen trekker i tvil hans faglige og politiske innsikt på områder som bokstavelig talt gjelder liv og død. Og han sier fra så det ljomer når han er irritert. Det er han nesten bestandig. I hvert fall virker det slik. I Stortinget vandrer han som en dyster og utilnærmelig skikkelse gjennom korridorene, parat til å blåse ut. Det gjør han til gagns. Ingen kan føle seg trygg. Også hans egne har fått oppleve skyllebøtter av verste slag. Spør bare Terje Søviknes!

«Dette er skandale, fullstendig uakseptabelt, helt meningsløst, aldeles hårreisende, grotesk å se på!»

Slik er John Ingolf Alvheims vokabular når det stikkes en mikrofon oppunder snakketøyet.

«Jeg er nådeløs mot motstandere. Det har vært mitt varemerke,» sa han åpenhjertig til Dagbladet denne uken. Det er en treffende egenattest. Til og med Kåre Willoch, som heller ikke er skåren for tungebåndet, ble nylig satt ettertrykkelig på plass i en fjernsynsdebatt. Den gamle høyremannen ble overrumplet og brakt ut av fatning.

Sviktet av KrF

Alvheim har gått en lang vei før han ved et tilfelle havnet i Frp. Han kunne like gjerne ha endt i Arbeiderpartiet, etter at han følte seg sviktet og forrådt av KrF hjemme på Notodden. Etter mange års tjeneste i lokalpolitikken opplevde han et samlivsbrudd der han i tillegg fikk KrFs vrede over seg. Det var en hard og uforståelig tilleggsbelastning som han i flere intervjuer har fortalt om.

Han er en av de relativt få som Carl I. Hagen har full tillit til, ikke bare fordi han er avhengig av ham. Alvheim har støttet ham i tykt og tynt - lenge før han ble nestformann i partiet. Men de er skrekkelig ulike både som typer og politikere. Mens Hagen er strategen som følger nøye med hvor vinden blåser, har øygardsmannen aldri hatt for vane å gå på akkord med egen overbevisning.

LIKER KRAFTUTTRYKK: John Alvheim har en forkjærlighet for ordet «skandale». Og han er nådeløs mot sine motstandere. Kanskje er det derfor han så sjelden smiler?<br/> ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND