I flere år har kvinnen i 40-årene hatt tanker om å ta livet av noen. Så ble hun brannstifter.

Brannkvelden tropper hun opp på politihuset i Bergen med restene av en flaske tennvæske.

— «Leter dere etter en brannstifter?», spør jeg i vakten. «Ja», sier de. «Det er meg», sier jeg.

Så blir hun pågrepet.

Fem dager senere sitter kvinnen i 40-årene i en stol i Bergen fengsel, siktet for å ha tent på brannene som gjorde fire personer husløse, midt i trehusbebyggelsen i Bergen sentrum.

— Du tenner ikke på en brann for at den skal bli slukket på et minutt. Det er for å gjøre mest mulig skade. Og for at noen kanskje skal bli drept. Jeg ble vel litt skuffet og irritert over at det ble så lite som det ble, sier kvinnen.

- Stjal lighter

Om morgenen branndagen er utsiktene disse, ifølge kvinnen: Hun kunne ikke være på det distriktspsykiatriske senteret (DPS) hun hadde vært på, heller ikke på Sandviken, og det er ikke noen hospitsplass å oppdrive.

Jeg har lite empati for andre

— Dette gidder jeg ikke, sier jeg til meg selv. Jeg blir fly forbannet, og orker ikke en natt til ute. Da bestemmer jeg meg for å tenne på, sier hun.

BT har ikke fått bekreftet at hun ikke hadde tilbud om plass.

Hun tar buss til Bergen sentrum, setter seg på en kafé på Festplassen og skriver et brev. Det tar hun med til BT. Etter å ha levert brevet, går hun videre til en butikk i Håkonsgaten.Der kjøper kvinnen briketter, to flasker tennvæske, lightergass og litt øl. Hun går til Nygårdsparken. Kjøper noen piller, sier hun, og litt hasj. Sitter der en stund og tenker på hva hun skal gjøre.

— En psykiater hadde gitt meg ideen. Hun spurte om jeg hadde tanker om å tenne på noe. Jeg tenkte: Hm, det er kanskje en god idé. Senere prøvde jeg å tenne på ved Sandviken sykehus med en lighter jeg hadde stjålet derfra. Men det ble ikke noe fyr. Det ble en besettelse.

I parken begynner det etter hvert å bli for kaldt. Hun går mot et hus i Villaveien. Der spruter hun tennvæske på treveggen og legger briketter opp etter kledningen.

Hun vet det ikke, men i huset befinner ti mennesker seg. Seks av dem er barn.

Det er dumt at en syk person må gå til slike drastiske tiltak for å bli trodd

Det tar ikke fyr. Kvinnen blir sint på seg selv.

I stedet går hun til en kafé for rusmiljøet og får vafler og kaffe. Hun føler seg utilpass, forklarer hun.

Så tar hun ryggsekken, der bæreposen med tennsaker ligger, og går inn i Lille Øvregaten.

Snikende tanker

På det nakne besøksrommet forteller kvinnen om hvordan hun har hatt drapstanker de siste fire årene. Hun sier hun er diagnostisert med blant annet alvorlig depresjon og dyssosial personlighetsforstyrrelse, noe som også blir bekreftet av kvinnens pårørende.

Storbrann2.jpg

Drapstankene «kom snikende», sier hun, og har gjort henne mer og mer aggressiv. Hun liker det ikke, men blir ikke kvitt dem.— De har vært ganske ubehagelige. Det er tanker du går og kverner på, du planlegger i minste detalj.

- Tror du at du kan få mer hjelp ved å si dette?

— I psykiatrien? Nei. Det har jeg gitt opp.

- Hvorfor meldte du deg til politiet?

— Utsiktene til å måtte sove ute en natt til var kanskje det som gjorde at jeg anga meg selv.

- Flere har mistet alt de eide. Hva tenker du om det?

— Lite. Jeg eier heller ikke noe. Jeg har lite empati for andre.

- De er redd meg

Med seg til besøksrommet har hun et nytt, håndskrevet brev til BT. Hun liker best å formidle seg skriftlig:

«Det er dumt at en syk person må gå til slike drastiske tiltak for å bli trodd», skriver hun i det nye brevet.

Gjennomgangstonen i de to brevene hun har gitt BT, er kritikk mot det psykiatriske systemet.

— Legen på Sandviken fant ut at jeg ikke var sint. Psykiateren på DPS-en sier jeg har mye aggresjon inni meg. På DPS-en er de redd meg fordi jeg går med drapstanker og er suicidal. På Sandviken sier de at jeg ikke er psykotisk. Men jeg har sett en del psykotiske folk der, og jeg kan ikke si at jeg ser helt forskjellen på oss. Bortsett fra at jeg ikke bryter ut i plutselige latterutbrudd.

— Brevene du har skrevet, er de et rop om hjelp?

brannfengsel1.jpg
Odd Mehus (arkiv)

— Ikke om brannene i seg selv, men om hvor mange som har det dårlig i psykiatrien. Mange har det som meg. Noen sover hele dagen på grunn av medisinene de blir pumpet fulle med. Andre får lite medisiner, fordi de ikke skal ta overdose.

«Er du heldig, får du kanskje snakke med din psykolog en gang i uken. De har en fastlagt turdag i uken i et par timer og litt svømming av og til. Men er det nok?», skriver hun.

- Hva skjer når du slipper fri?

— Det vet jeg ikke. Det jeg håper vil skje, er at jeg klarer å samle tankene.

Klinikkdirektør Kristin Jordheim Bovim ved psykiatrisk klinikk i Helse Bergen ønsker ikke å kommentere noe omkring uttalelsene.

Brannbilene suser forbi

Det begynner å mørkne ute på brannkvelden, men fortsatt er det så lyst at hun er lett å oppdage. Kvinnen går de hundre meterne til Bergen Skolemuseum. Folk går forbi hele tiden. Hun later som hun bare lener seg mot veggen.

Mens ingen ser henne, skynder hun seg å tenne på. Hun går mot Marken. Når hun passerer politihuset, kommer brannbiler susende forbi, på vei til Lille Øvregaten 20C.

Fra Marken kommer hun inn i bakhagen til Lepramuseet og St Jørgen Hospital. Det er uforstyrret. Hun tenner på, og hører selv at alarmen utløses etter kort tid.

Det holder, tenker hun. I hånden har hun posen med tennvæske. En tom flaske legger hun igjen. Kvinnen går de 200 meterne tilbake til politihuset, til krimvakten i første etasje.

Klokken er 20.35. Knappe 20 minutter er gått siden hun tente på i Lille Øvregaten 20C.

Hun tar mot til seg, åpner munnen og spør om de leter etter en brannstifter.