Fiskere, forskere og forvaltere river seg i håret: Igjen viser makrellen suveren forakt for møysommelig opptegnede fiskerisoner og grensene hvor den vanligvis ferdes.

Hvert år utvider makrellen sitt territorium med et areal som tilsvarer hele Norge, og blekket er knapt tørket på utbredelseskartene før de er gått ut på dato. Både størrelsen på bestanden — anslått til vel 8,8 millioner tonn - og utbredelsen betegnes som historisk.

Mer konkurranse

Hva skyldes suksessen? En grunnleggende økologisk sann­het er sentral: Jo større bestand, jo mer plass trenger den. Det er også naturlig - i alle fall et stykke på vei - at store mengder makrell får store mengder avkom. Og makrellen har produsert rekordstore årsklasser på løpende bånd de siste ti årene.

I tillegg har naturen spilt på lag. Betydelig høyere vanntemperaturer i nordområdene har utvidet makrellens jaktmarker i flere himmelretninger. Mindre mat og mer konkurranse tvinger også makrellen på stadig lengre vandringer etter føde over lengre tidsperioder utover høsten.

EU henger med

Makrellen på «ekspedisjonstur» skaper både trøbbel og muligheter for ulike land. For vel en uke siden møttes noen av Europas kyststater i London for å forhandle om hvordan makrellkvotene skal fordeles.

Det har ikke vært noen makrellavtale siden 2010. Ny avtale ble det heller ikke i forrige uke. Likevel skjedde det en positiv utvikling i det vitenskapelige samarbeidet.

EU ga for første gang tydelig uttrykk for at de nå ønsker å støtte opp om og delta på flere internasjonale makrelltokt. Hovedmålet er å anslå hvor mye makrell det er i Nordøstatlanteren. Dette høres i utgangspunktet enkelt ut, men er i realiteten en formidabel og krevende oppgave som forutsetter tett internasjonalt samarbeid.

Topp kropp

Men hvordan er det mulig for makrellen å dra så langt på tokt etter mat?

Svaret er overlegen fysikk. Kroppsfasongen — helt spoleformet og ekstremt strømlinjet - gjør den til en uovertruffen svømmer, både eksplosiv og svært utholdende. De mest vidtfarende makrellene tilbakelegger inntil 10.000 kilometer i året. De svømmer i stim eller opptrer spredt utover i havet. Det er effektivt når byttedyr skal angripes, eller de må forsvare seg mot fiender som spekkhoggere og makrellstørje (stor tunfisk).

Knasende god strategi

Å svømme sammen i stim, er også en knasende god strategi når makrellen skal finne veien i havet og lete etter mat. Vi vet ellers lite om makrellens navigasjonsegenskaper, hvordan den finner frem til de beste beitene. Indre kart og kompass og elektromagnetisme er sannsynlige hjelpemiddel. Makrellen kan bli mellom 25 og 30 år gammel og drar trolig også veksel på erfaringene fra et langt liv når den legger ut på sine lange vandringer.

En sann opportunist

Det er heller ingen tvil om at makrellen er svært tilpasningsdyktig. Den legger stadig under seg nye områder, hvor den frekt konkurrerer med de fastboende om godene. Den omtales gjerne som en av de mest opportunistiske artene i våre farvann.

Husk dette er egentlig en varmekjær art som vi nå finner helt opp i isødet. Der smetter den lynraskt inn og ut av vannlagene som egentlig er litt for kalde for makrellens smak.

Det hjelper også godt at makrellen ikke er særlig kresen i matveien. Den jager gjennom de åpne vannmassene med åpen kjeft, og soper i seg det den måtte komme over av plankton fra de minste dyreplanktonartene og hele spekteret oppover i størrelse. Favoritten er raudåte, men også fiskelarver og småfisk står på menyen.

Kannibal

Makrellen kvier seg heller ikke for å spise sine egne. I senere tid er den glupske rovfisken mistenkt for å medvirke til den begredelige situasjonen for silden i Norskehavet. Teorien er at makrellen spiser sildelarvene før de rekker å slutte seg til de voksnes rekker. I høst åpner vi hundrevis av makrellmager fra sommerens tokt for å finne svar på om den er en trussel for sildebestanden.

Makrellen beiter også på voksen lodde når den befinner seg mellom Island og Jan Mayen. Det er ikke tidligere observert, og forteller litt om hvilke raske omstillinger som er mulig.

Klimavinner

I et klimaperspektiv er makrellen trolig en av de artene som kommer til å klare seg bra; nettopp i kraft av sin store omstillingsevne, og at den kan trives i temperaturer fra om lag 6 grader til langt over 20.

Det er imidlertid tegn som tyder på at selv denne stayeren begynner å nærme seg tålegrensen. Veksten hos den enkelte fisk er gått noe ned de siste årene, og det betyr trolig at det begynner å bli knapt med mat. Makrellen er, som de fleste arter, sin verste fiende. Den største konkurrenten til enhver makrell er nærmeste nabofisk i stimen, ikke andre arter som beiter i nabolaget.

Og bestanden?

Sammen med forskerkolleger fra Island og Færøyene måler vi hver sommer størrelsen på makrellbestanden og hvor stor utbredelse den har. Kartleggingen dekker over to millioner kvadratkilo­meter, om lag ti ganger Norges flateareal. Men det er fremdeles store områder vi ikke får undersøkt, spesielt i EU-farvann. Det øker usikkerheten i beregningene, og betyr samtidig at vi anslår en for lav makrellbestand.

I mange år ble bestanden beregnet med utgangspunkt i det internasjonale makrellfisket, som historisk var preget av store mørketall. Nå er det ulovlige fisket langt på vei under kontroll, og det ser jo unektelig ut som makrellen har tålt det høye fiskepresset.

Internasjonal dugnad

Det er enighet om at vi må få på bordet en eller flere internasjonalt anerkjente, fiskeriuavhengige metoder for å måle makrellmengden.

Denne uken har det foregått intensiv møtevirksomhet i København for å sette opp en konkret plan for det vitenskapelige arbeidet. Etter jul blir det stordugnad i det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Da skal man gå gjennom, og mest sannsynlig få godkjent, en ny metode som måler mengden makrell som fiskes med trål i og nær overflaten. Det er en metode som i all hovedsak er utviklet ved Havforskningsinstituttet.

Merker fisker

I tillegg vil den såkalte merke-gjenfangstmetoden, som også er utviklet ved Havforskningsinstituttet, mest sannsynlig bli godkjent i ICES. Her merker man hvert år 20.000-30.000 makrell med bittesmå elektroniske merker. Deretter blir makrellene registrert med metalldetektor i løpet av fiskesesongen. Forholdet mellom antall merkede makrell og gjenfanget makrell kan gi oss svært nyttige data om bestandsstørrelse, naturlig dødelighet og vandringsmønster.

Den klare målsettingen er at begge disse nye metodene for mengdemåling skal tas i bruk fra 2014, og på sikt erstatte dagens mer kostnadskrevende og mangelfulle metoder.

Vekk med søppeldata

Det er viktig at anslagene for makrellbestanden er så gode som mulig. De er nemlig det vitenskapelige fundamentet for kvotene, som til syvende og sist bestemmer hvor mye makrell som kan fiskes.

Vi må aldri glemme at uten en god og mest mulig sannferdig internasjonal fiskeristatistikk, er det veldig vanskelig for havforskerne å gi gode råd. Da blir det søppeldata inn, gir søppelråd ut. Nå kan vi få gulldata inn som vil gi råd og forvaltning i gullklassen for den økonomisk og økologisk svært viktige makrellbestanden.