Vi kan trygt si at historien bak er spesiell, i hvert fall mystisk — og kanskje tragisk. En ettersommerdag i 1944 skulle unge Jan Edgar Kalleklev på kino til ni-forestillingen i Logen, sammen med noen kamerater han hadde vært på sommerleir med på Nå i Hardanger dette året.- Folk hadde gått inn, bare vi kameratene sto igjen utenfor under taket ved inngangen i regnværet. Da kommer en ung mann gående hurtig nedover Ole Bulls plass. Under armen har han en stor pakke inntullet i gråpapir. Han snur seg og ser oppover fortauet, før han setter pakken fra seg mot veggen og begynner å løpe videre nedover. Ved Vaskerelvsmauet stikker han inn mot høyre og forsvinner.Husker du herr Flick og von Smallhausen i "Allo, allo"? I 1944 visste ikke guttene at Gestapo hadde en egen forkjærlighet til svart lær, men lenger oppe på fortauet kommer to menn i lange, svarte skinnfrakker og mørke hatter. Da de ser at mannen forsvinner inn smauet begynner de å løpe etter og skriker "Halt! Halt! Halt!". Også de haster inn Vaskerelvsmauet.Guttene står forundret igjen utenfor Logen. Plutselig hører de to tre skudd. Etter et par minutter våger de seg ned og innover smauet. Her er det tomt og stille.Utenfor Logen står pakken fortsatt. Guttene løsner hyssingen og ser to innrammete malerier.De tar pakken med seg hjem og blir enige om å følge med i avisene for å se om noen etterlyser den under tapt/funnet. Det kom aldri noen annonse der.- Hjemme fortalte jeg hva som var hendt, men fikk beskjed om å ti stille. Det var best å holde hodet lavt, vi kunne jo aldri vite hva reaksjonen ble. Kanskje var det livsviktig for undergrunnsbevegelsen at maleriene ikke kom i Gestapos hender.Reaksjonen fra foreldrene er fullt forståelig.Bergen var preget av okkupasjonen, flere motstandsgrupper var rullet opp og medlemmene dømt til strenge straffer i fengsel eller tukthus, selv for bagateller. Andre ble sendt til fangeleirer i Norge eller Tyskland. Over byen kom det ofte engelske rekognoseringsfly, og alarmen ulte støtt. I april samme året ble byen og folk stygt skadd i eksplosjonsulykken. Hvem, hva, hvorfor? Bildene ble gjemt på loftet, og glemt. Senere har Kalleklev prøvd å spore opp mannen eller kvinnen som signerte maleriene i 1944. Han klarte aldri å finne I.K. Sundfør!- I alle år siden har denne episoden ligget i bakhodet mitt., og jeg får ikke fred. Hva i all verden var det vi var vitne til den gangen? Hvordan gikk det med den unge mannen? Hvorfor løp Gestapo etter ham, ble han såret, drept, eller slapp han unna? Hvem var han? Hvem eier maleriene. Hva og hvorfor?, spør Jan Edgar Kalleklev. Nå ber han leserne om hjelp til å finne løsningen.Det virker nokså sikkert at rømlingen må ha vært kjent i området, for Vaskerelvsmauet var et glimrende valg for en som vil lure seg vekk fra forfølgere. Smauet har flere smalganger ut mot andre gater, her er korte avstikkere og glimrende labyrinter.Muligens var det tilfeldig at han bar på maleriene, og ville bare kvitte seg med en hemsko.- Selv om tyskerne var galne, tror jeg aldri de ville finne på å skyte etter en malerityv, særlig når det gjaldt to så vanlige bilder, og helt nye. Så tussete var de likevel ikke, mener Jan Edgar Kalleklev. Dessuten, i 1944 hadde Gestapo helt andre problemer enn malerityver. De var mer enn nok opptatt med å plage gode nordmenn borte i hjørnehuset i Veiten.