ROLF BERNTZEN har inntatt sin yndlingsplass ved vinduet i det røde huset på Fagernes, ser ut på den mektige utsikten over innseilingen til Bergen, og minnes foran den runde fødselsdagen 4. juni.

Og historiene kommer trillende – de glade og underfundige og pussige som de triste og bevegende. For han har uendeligheter å øse av, skuespilleren med så mange veltrufne bergensere og andre under vesten, Gamle Bergens borgermester som også fikk prøve skriftefar-rollen, og Rolf'en som ble dus med de fleste han traff på sin vei, syklende eller gående.

Fremdeles har han mye på sitt repertoar, dikt han henter frem fra rikdommen av bøker i et hjem for lesende mennesker. Ofte er de skrevet av diktere han har kjent — André Bjerke, Claes Gill, Arnulf Øverland. De kan brukes til opptredener i de forskjelligste sammenhenger, ikke minst i det lille norske samfunnet på Costa Blanca i Spania.

De kan brukes som kloke ord når det trengs ved helt private anledninger. Og som svar på spørsmål - om skuespillerlivet, for eksempel!

Forferdelig og vidunderlig

Da lar Rolf Berntzen André Bjerke svare for seg, med deklamasjon av et langt dikt om hvor forferdelig og vidunderlig skuespilleryrket er.

Da lyder det blant annet slik: «Enhver som trer inn i dette yrket lar alt håp fare…Han er gått inn i bjerget hvor kunstens hulder lokker…Han lever blant fantomer, hans lodd er å tolke en diktet verdens salighet og kval…Vidunderlig, vidunderlig er skuespilleryrket…Hvor lykkelig er denne mann, som ved å være andre, er seg selv.»

Tidlig valgte han dette yrket, i et hjem hvor han ikke møtte motstand mot sitt valg. Det var et hjem fylt av kjærlighet, med fantastiske foreldre, forteller han. Kanskje overbeskyttet de lille Rolf, fordi de like før hans fødsel hadde mistet en annen liten gutt ved en tragisk drukningsulykke. Det preget barndomshjemmet sterkt.

Motstand møtte han derimot som elev på Bergens Katedralskole, da han fast bestemt på å bli skuespiller var begynt med lyrikkopplesninger. Da ble han kalt inn til rektor Stoltz og fikk klar beskjed: «Jeg hører du går rundt og opptrer. Du må holde opp med det tøvet.» Hvilken tilfredsstillelse for den umulige eleven å bli høytidelig invitert tilbake til Katten mange år senere, i anledning Ludvig Holbergs 300 års jubileum, og plassert mellom kong Olav og Per Aabel. Da hadde skolen fått dramalinje.

Være der folk ferdes

Observasjon, iakttakelse, være nysgjerrig, være der folk er og følge med. Det er Rolf Berntzens oppskrift for skuespilleren som vil lære av livet. Så forteller han om hvordan han som middelskoleelev på Katten stadig stakk over gaten til Mohns auksjonsforretning, både fordi han allerede da hadde en lidenskap for antikviteter - og for å se og lytte på auksjonene. Det var teater, det! Plutselig er Rolf auksjonarius Mohn som har mottatt et bud fra en Bergensfrue på to kroner for en fin gammel kopp: «Er De klar over det, frue, at det budet er en fornærmelse mot denne koppen?»

— De fleste som vil til scenen i dag ferdes i bil og er for lite ute på gater og streder der folk ferdes - i butikker, på Torget, i begravelser, i rettssalen. Det er der folk utfolder seg! sier Rolf Berntzen.

Så minnes han rettssaken som en stor matrone hadde anlagt mot sin tynne, lille mann, der han fikk ideen til en annerledes Jeppe enn den tradisjonelle tykke bondemannen Jeppe på Berget.

Det var da Rolf Berntzen spontant fikk innfallet om Bryggeteatret etter et besøk i Audun Hetlands atelier, fikk straks tillatelse fra Asbjørn Herteig, og finansierte tiltaket ved noen raske visitter til mulige mesener, som viste seg villige. Så var det å dra til Oslo for å hente Eilif Armand som Jeppe på Bryggen i ny skikkelse.

En skuffelse var det å få avslag fra kommunen på søknad om støtte til et fortsatt liv for Bryggeteatret. I dag ville det sikkert vært større forståelse for at et tiltak som Bryggeteatret var liv laga, mener initiativtakeren.

Torget og Gamle Bergen

I samme år, Bergens 900 års jubileum 1970, førte Rolf Berntzen sin høylytte og sterke kampanje mot at Torget skulle beskjæres for å gi plass til gateutvidelse. Det var etter den kampanjen han fikk tilbud om både bolig i Gamle Bergen, og med tiden også borgermesterverdighet i den levende vesle museumsbyen.

Nå forteller Rolf Berntzen om lykkelige år i det svære huset som ble gjenreist med sitt opprinnelige eksteriør fra Kong Oscarsgt., men innredet til moderne bolig for ham og hans kone og skuespillerkollega gjennom mange år, Karin (Lillemor) Simonnæs.

— Lillemor hadde fenomenal teft på design, planla og bestilte det hele. For et hus det var, tre etasjer med to gruer og rikelig plass til store juledagsfrokoster for familien. Men ellers kaldt om vinteren, slik at vi måtte begrense oss til å bruke noen få rom. Etter at Lillemor døde var det slutt for mitt vedkommende; meningsløst å bli boende i et så svært hus alene, sier den forhenværende borgermesteren, som så fikk husrom i et bitte lite hus i Gamle Bergen. Da måtte også mange av antikvitetene han hadde samlet gjennom mange år flytte ut, men noen kan han fremdeles besøke i sine barns hjem.

— Som borgermester i Gamle Bergen ble jeg som en skriftefar. Folk stanset meg på gaten, følte at de kunne komme til meg med sine plager. Og jeg kunne jo utrette en del da, hadde en slags makt, sier Rolf Berntzen, og medgir at det fulgte ikke bare med borgermestertittelen. Også tidligere hadde han følt at det å være «kjendis», et ord han ikke liker noe særlig, ga ham mulighet for å åpne noen dører, gripe inn i noen prosesser, hjelpe til.

— For en glede det har vært å bryte ut gjennom teatrets vegger til folk som hadde bruk for meg, sier han.

Mer enn «Jan Herwitz» Hvilke roller som har betydd mest? Vi blir enige om ikke å snakke om akkurat «Jan Herwitz» og Ludvig Holbergs komedier ved denne anledning.

Roller som da trenger seg frem i minnet har vært i Kaj Munks «Ordet», Gerhard Garatun-Tjeldstøs «Vegine falle so vide» og Henrik Ibsens «John Gabriel Borkman».

— Jeg tenker ofte på at roller jeg har spilt for førti år eller mer siden ville jeg gjerne tatt opp igjen nå. Man modnes jo med tiden, og ofte går det sent opp for deg hva dikteren egentlig mente, sier Rolf Berntzen.

Etter tiden i Gamle Bergen har han i de siste årene fått en ny og hyggelig hjemlig havn i det røde huset på Fagernes, i sitt andre ekteskap med Eva Hjorth Berntzen. Sammen er de to blitt blant de norske trekkfuglene som tilbringer vintermånedene på Costa Blanca i Spania, med unntak av julefeiringen hjemme i Bergen.

Det er godt for helsen, men det er også godt med nye kontakter, nye venner, et nytt publikum. Den filosofiske klubben der er et forum for å dele tanker og holde kåserier; det er også kirkesenteret i Albir. Sist var han i Den norske Kirken ved Solgården og fylte langfredagsprekenen ved å lese Jesu lidelseshistorie i Lukasevangeliet.

— Og folk sa de hadde aldri hørt denne teksten så levende, forteller han.

Det er mye alvor og mye skjemt i en samtale med Rolf Berntzen. Teaterhistorie blir det egentlig mindre av.

— Haha, det skrives mye teaterhistorie, men jeg har nå min egen som ikke egner seg mellom to permer. Den skal helst formidles muntlig i små porsjoner til de rette menneskene, sier han.

ILD OG VANN. – Jeg elsker åpen ild og urolig sjø, sier Rolf Berntzen. Deklamere gjør han gjerne fra godstolen ved peisen eller fra vindusplassen med den praktfulle utsikten over Byfjorden. <P/>FOTO: JAN M. LILLEBØ