Hun var 82 år gammel da hun gikk bort straks før helgen, og onsdag ble hun bisatt etter Kristensamfunnets rituale på Møllendal. Akkurat det er ikke så vanlig, men uvanlig var hun på nesten alle måter — i en by i stadig forandring var Lise Landmark uforanderlig bergensk.

Lise Landmark, men aldri bare «Lise». For Ole Landmarks datter var den som voktet sin store fars kulturarv med falkeøyne, hun visste hva han hadde gitt Bergen, og når moderne tiders tuklere kom for nære, var hun ikke nådig å komme ut for.

Chopin og appelsin

Men hvordan skulle hun bli annerledes, hun som hadde en far som vandret som Chopin gjennom byens gater på vei til karneval i Kunstnersamfunnet, hånd i hånd med sin frue, kledd som appelsin. Det var tider da både professorer og kunstnere så ut som det de var, ikke forkledde statstjenestemenn i cordfløyel eller jeans. Kunstnersamfunnet ble Lise Landmarks åndelige hjem, hun var trofast medlem i femti år, som regel med ett eller annet styreverv. Det betød også at hun var mer enn fortrolig med Bergens spesielle kunsterpalé, Frida og Olav Rustis hjem Urdi, i glade og tunge dager, men tross alt mest de lykkelige, som den kvelden Bjarne Kortsen kunne innby til smørbrødfest da restaureringen var fullført.

Man kunne ikke unngå å ta preg av livet i det Landmarkske hjem. Der fant en ulykkelig jødisk kvinne ly i de verste ulvetidene, inntil hun kom seg videre til Sverige og til slutt endte i trygghet i Sør-Amerika. Det var hjemmet der det ble skapt bergensk kulturarv, og ikke bare i Bergen: Da Haakon Wallem trådte til og mer eller mindre gjenreiste den lille franske byen Bouchavesnes etter første verdenskrig - byen heter i dag Bouchavesnes-Bergen! - var det Ole Landmark som tegnet byens rådhus.

På illegalt akademi

Da var det bare naturlig at hun fikk sin utdannelse som bildende kunstner hos Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg i Oslo - men enda viktigere at hun fra 1943 ble student ved det illegale kunstakademiet på hemmelig sted hos Sejersted-Bødtker i Holmenkollen, mens hun bodde på hybel hos Carl von Hanno og betalte husleien med en sekk poteter og en flaske brennevin.

Lise Landmark selv fikk et liv som bildende kunstner, med siste utstilling i mars i år, sammen med Tit Mohr og som et ledd i Kunstnersamfunnets 80 års jubileum. Men hun var mest stolt av at hun var pioner i norsk dokketeater, med første forestilling for mer enn 50 år siden. Antakelig var hun den eneste som var glødende beundrer av Agnar Mykle - uten å ha lest en eneste av hans romaner. For det var dokketeaterkunstneren Agnar Mykle hun beundret. Deres første møte var tidlig på 1950-tallet, da Agnar og Jane Mykle laget dokketeater til jul i vinduet hos Sundt. Jane smuglet Lise Landmark inn til den store, men nokså skeptiske Agnar, og Lise Landmark glemte det aldri: For en kolossal utstråling den mannen hadde - jeg ble nesten skremt! sa hun etterpå.

Erotikk skal oppleves

Men ikke leste hun bøkene hans, og ikke ferdedes hun i de samme kretser. Hun var prinsippfast i så måte: Da man i Kunstforeningen talte og skålte for Mykles erotiske skildringer, tok Lise Landmark ordet i protest: Jeg ønsker ikke å lese om erotikk, jeg vil mye heller oppleve det! sa hun.

Et slikt menneske skaper mye omkring seg, men sjelden fred. Alle som har betalt sitt telefonabonnement, kan berette det samme når stemmen i den andre enden av tråden forkynte at her ringte Lise Landmark - da var det ett eller annet eller helst mye som hun reagerte på. Hennes siste år stod i Torgallmenningens tegn (unnskyld, for henne var det bestandig Torvalmenningen), før den tid var det den nesten 25 år lange striden om Knut Steens Olav Kyrre-monument. Ikke alltid var det lett å være enig med henne, men det var en fest å høre henne fremføre sine synspunkter, utholdende, ordrikt og fargerikt som bare et ekte bergensmenneske kunne greie det. Hvordan det gikk med hennes siste utstilling? Hun stilte i lilla alpelue og et maleri fra Torget. Og den røde lappen kom på plass øyeblikkelig!

LISE LANDMARK er gått bort, 82 år gammel.
ARKIVFOTO: KNUT EGIL WANG