HAN LEGGER det inn i en bisetning, min mann. Mellom praten om bilen som må på service og hva vi skal ha til middag.

— Ja, og jeg har forresten sendt et brev til «Tid for hjem» med bilder av hagen.

— Hæ?

— Ja, du vet det oppussingsprogrammet til Kjersti Bergesen. De skal ha en episode der de gjør om en hage denne gangen, sier han

— Men da må vi jo på TV, sier jeg.

— Ja, men det er det jo verd hvis noen kommer og fikser hagen for oss. Og deltagerne er veldig lite på TV i det programmet.

VI HAR PUSSET opp hele huset, og lagt plen, platting og terrasser på store deler av eiendommen. Vi er tomme, både i hodene, på kontoen og i blikket. 70-80 kvadratmeter villnis står likevel og vaier irriterende mot oss hver gang vi kommer ut.

— Men jeg har ikke lyst å komme på TV, klager jeg.

— Du, dette er enkelt. Enten ut i hagen og arbeide, eller stille opp på TV.

— Jaja, greit, sier jeg, og tenker at sjansen for at vi kommer med er ørliten.

En uke seinere står Bergesen i ugresset vårt med målebånd og snakker om stauder og minigravere.

- JA, JEG KAN jo bare være ærlig og si at jo friere tøyler vi får, jo større er sjansen for at dere kommer med i programmet. Vi vil gjerne lage noe nytt og spesielt som kan inspirere folk. Det er ikke et poeng for oss å lage en vanlig bestemorshage, sier hun.

— Dere kan gjøre akkurat hva dere vil, sier vi.

Programlederen har fått inn mer enn 1000 søknader til åtte episoder. Nå er hun på runde hos de 60 mest aktuelle.

— Jeg plukker ut to-tre stykker til hver episode, og så får designeren bestemme hvilket prosjekt han vil ha, forklarer hun.

Hageentusiast Bergesen nikker smilende til ugresset vårt. Vi har en god følelse når hun går.

DET TAR BARE noen dager før det blir avklart at det er nettopp vårt villnis som vil egne seg best på TV. Vi avtaler hva vi skal betale, og skriver kontrakt. Vi må selv dekke materialene, men det er opp til oss å bestemme hvor mye penger vi vil bruke. Vi strekker oss til 70.000, fordi det er det anslaget vi får fra Bergesen.

— Det er viktig for oss å ha frie tøyler til å bruke de materialene vi vil. Det kan vi når vi ikke har sponsorer. Og som regel får vi inn materialer for mye mer enn det deltagerne betaler for, forklarer Bergesen.

TV-skrekken overskygges av glede over at alt vi trenger å gjøre nå er å holde oss borte fra huset i fire dager. Sim salabim, så er løvetannåkeren borte.

MEN NÅR vi flytter hjem til mor og far i midten av mai 2007 kommer også angsten snikende. Jaja, så har han der designeren fikset hagen til Paul McCartney, men det er jo ikke sikkert han har samme smak som oss.

Og det er egentlig ikke noe stort problem i seg selv. Vi kan jo bare gjøre om på ting når de har pakket sakene sine. Men hvordan skal vi oppføre oss foran kamera hvis vi ikke liker det vi ser. Mannen min klarer sikkert å holde en slags maske, men jeg er elendig til å skjule hva jeg føler og tenker.

De fire dagene blir lange. Vi diskuterer om vi skal snike oss hjem i nattemørket og smugtitte for å vite hva vi går til. Men vi slår det fra oss. Det blir for dumt å jukse. Og da må vi jo i hvert fall spille overrasket.

- DERE KAN begynne å gjøre dere klar. Vi går ut ifra at vi er ferdig i 21-tiden, sier Morten Offerdal fra Pandora Film på telefonen i 20.30-tiden den siste dagen.

Vi sitter akkurat passe tv-pyntet og tripper til klokken passerer midnatt før vi endelig får komme hjem. Bergesen vifter bort nærgående mygg når vi går ut av bilen. Sammen med syv andre håndverkere og tv-folk har hun jobbet 14-15 timers dager i hagen. De er slitne og naturlig nok ivrige etter å komme seg hjem.

— Jeg er veldig spent på hva dere synes nå. På vei nedover bakken stiller jeg dere et par spørsmål om hva dere vil ha og ikke vil ha. Og så går dere bare gjennom huset og ut bakdøren og ser, sier hun. Mannen min svarer at vi bare vil ha et bra sted å være. Jeg svarer at vi helst ikke vil ha hagegnomer og tuja.

SÅ ÅPNER de døren. Og følelsen er akkurat den samme som første gang jeg så den gode feen svinge staven over Askepott. Som ved magi er ugress, jordhauger og skrot forvandlet til et eventyr. Rene linjer, rød sofa, belysning på grønne planter og fyr på peisen. Først kommer den intense gleden og takknemligheten. Så kommer lettelsen over at jeg ikke trenger å spille skuespill.

Og så til slutt kommer det uunngåelige. Tårene. Ikke mange. Ikke store. Men likevel veldig hyppig omtalt i ettertid. Mange har spurt om det var verdt det. Å gråte på TV for en ny hage. Jeg skjønner ikke engang at de spør.

Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus
Odd Mehus