Navn: Uncle Gold. Gullmannen ønsker ikke å røpe sitt virkelige navn til avisen. — Hvis noen roper på meg, mister jeg konsentrasjonen og ødelegger forestillingen, sier han. Alder: 45 Sivilstatus: Samboer, tre barn på 6, 3 og 1 år Aktuell: Forlyster bergensere og turister på Torgallmenningen med sin stillestående forestilling for femte sommer på rad.

— Jeg orker ingenting etter en dag som statue, forteller Onkel Gull. Hele fem timer om dagen tilbringer han på toppen av sin gylne pidestall, som rager 1,3 meter over bakken. Én gang hvert 60. minutt går han ned, samler inn pengene sine og går opp igjen. Hele pausen varer i 90 sekunder.

— Jeg begynner å bli gammel, sukker han. Før klarte han syv timer hver dag.

Statueetterlikningen er så fullendt at til og med måkene i Bergen stoler på ham og lander på gullflossen. Men det hender ikke så ofte.

— Det skjer to eller tre ganger i løpet av en sommer. Da bukker jeg ikke, selv om noen gir meg penger, forteller han.

Må bruke susp

Onkel Gull kommer opprinnelig fra Dortmund i Tyskland, og har akkurat flyttet tilbake etter å ha bodd femten år i Portugal. I det sivile liv driver han sitt eget firma som selger internettjenester, og av yrke er han webdesigner. Ekstrajobben som statue har han påtatt seg i 15 år.

— Ideen fikk jeg på universitetet allerede i 1980. Vi hadde en fantastisk lærer i kommunikasjon som fortalte oss om ulike former for gateteater, og hvor overrasket folk blir av plutselig å befinne seg i en helt ny situasjon. Selv travle mennesker stopper opp. Gateteater er et kraftig kunstnerisk uttrykk, forteller den tyske skuespilleren.

I ti år grunnet han på tanken, før han bestemte seg. Debuten på gatescenen fant sted i Berlin. Opprinnelig hadde den ferske Gullmannen satt av en uke til eksperimentet.

— Jeg så ble fascinert av folks sterke reaksjoner: Er statuen ekte eller ikke? Jeg fikk også mange komplimenter! forteller han.

Å overvinne de voldsomme smertene som oppsto på grunn av den statiske stillingen, så han også som en utfordring. Dermed fortsatte Gullmannen å opptre.

— Det tok fire uker før de første musklene bygget seg opp. Først ville jeg se om jeg kunne klare smertene, og så ville jeg finne ut om jeg kunne ha det kjekt samtidig, smiler han. At han elsker sport og har svart belte i taekwondo, hjelper nok.

Han begynte snart å trives med den stillestående, bukkende hverdagen. Til tross for at han har blitt ranet, veltet og pirket i utallige ganger i alle landene han har besøkt. Klok av skade bruker han alltid susp. En gang brakk han armen i fallet.

— Jeg har gjort en del dårlige erfaringer. Fulle eller rusete folk er verst. Forbipasserende griper heller aldri inn hvis noen plager meg eller tar pengene i skålen, forteller Onkel Gull.

Kun én gang har han opplevd å få hjelp fra noen på gaten. Det var på Kanariøyene, og mannen hjalp ham var fra Bergen.

— Det var mitt aller første inntrykk av byen. Han het Per Fremstad, og det betydde mye at han stilte opp for meg den gangen, sier Gullmannen, fremdeles takknemlig.

Smilende ansikter dagen lang

Somrene nede i Europa er varme og selv om menneskestatuen ikke kan smelte, så føltes det ofte sånn. Varmen er hans verste fiende.

— Mennesket kvitter seg med 90 prosent av overflødig varme gjennom ansikt og hender. Hele meg er tildekket. Er det over 14 grader, så får jeg problemer, forklarer Onkel Gull. Dermed dro han til Skandinavia, der somrene er svalere. I ti år opptrådte han i Oslo, og fikk sitt eget postkort i bokhandlerne der. Men også i hovedstaden ble det for varmt til slutt, så Gullmannen sluttet å høre på de fæle ryktene om det konstante regnværet og satset på kjøligere vær i Bergen.

— Jeg fikk laget en gullparaply og kom hit. Her liker jeg meg bedre, selv om det regner. Folk er roligere, forteller han. Hvor mange mynter han bukker for om dagen, er en forretningshemmelighet.

— Men det er ikke mye. Hadde det lagt penger i å drive med dette, ville nok mange flere ha gjort det, sier han. Enkelte gir ham mynter ofte, noen hver dag.

— Jeg tror kanskje at folk som kjenner meg, forelsker seg litt i Gullmannen, ler webdesigneren som elsker sommerjobben sin.

— Å oppleve at folk smiler til meg hele dagen er et privilegium. Det tviler jeg på at jeg kommer til å oppleve i noen annen jobb, forteller Onkel Gull.

<b>EN GYLLEN REGEL:</b> Det siste Onkel Gull gjør før han klyver opp på sokkelen sin, er å gå på do. - Den viktigste delen av showet, smiler han skjevt.
Helge Hansen