Hver guide er kontaktperson for en flyktning, og er forpliktet til å hjelpe personen i ti måneder, gjennom ukentlige møter.

Guidene jobber frivillig, og trenger ikke vite så mye om det å være flyktning på forhånd.

— Det viktigste er evnen til å skape kontakt, være åpen og nysgjerrig. Dessuten må de ha tid, sier prosjektleder for Flyktningeguiden, Stella Gjerstad.

Selv om guideperioden er ti måneder, er det mange som utvikler langvarige vennskap. Møtene er kombinasjon mellom sosialt samvær og praktisk hjelp til hvordan betale regninger, bruke internett, fylle ut skjema, og liknende.

— Ting som er selvfølgelige for oss, kan være helt nytt for enkelte flyktninger. For eksempel å lese av strømmåleren. Da kan det være greit å ha en guide å ringe om hjelp, sier Gjerstad.

Hun forteller om en guide var aktiv både i Røde Kors og i Redd Barna. Flyktningen hennes ville være med på møter i Redd Barna, og fikk på den måten innblikk i norsk organisasjons- og møtekultur.

Det er 35 flyktningguider i Bergen, fra 18 år til slutten av 60-årene. Mange er studenter, men også ektepar har guidingen som en felles aktivitet.

— Interessen for andre kulturer er stor hos mange, men de vet ikke helt hvor de skal komme i kontakt med utlendingene. Da er dette en fin ting å gjøre, sier Gjerstad.

Kvinner står i kø for å bli guide, og Gjerstad skulle gjerne hatt flere mannlige guider. Det er nemlig viktig at guiden og flyktningen passer godt sammen.

Et viktig kriterium for å få sin egen guide, er interesse for Norge og for å lære norsk. De må delta i kommunens introduksjonsprogram for flyktninger. Dessuten må de ha tid til å treffe guidene ukentlig. Flyktningene som er med i programmet, kommer først og fremst fra Afrika og Asia. I det siste har det vært flere nye fra Burma.