bok/ portrett Olav Kobbeltveit: « Valgerd. Eit portrett » Samlaget

BTs tidligere politiske redaktør, Olav Kobbeltveit, vil ikke kalle seg biograf. Han understreker at boken om «Valgerd» bare er et portrett, og at den er skrevet av ham uten noen føringer fra Valgerd Svarstad Haugland. Dersom man leser den på de premisser, er den god. Den gir viktig historisk bakgrunn, annerledes perspektiver, og den er velskrevet, selv om den på et par steder er noen irriterende gjentagelser.

Det problematiske er at boken oppfattes som noe mer enn et portrett tegnet av en dreven og uavhengig journalist. Det skyldes at Svarstad Haugland har latt seg intervjue av forfatteren, og at hun stilte seg til rådighet for mediene i hele går for å promotere boken. Det skyldes også at Olav Kobbeltveits grunntone er meget positiv.

Dermed får boken preg av å være en biografi, og som sådan har den sine svakheter. Det står eksempelvis intet i boken om hvordan Valgerd Svarstad Haugland resonnerte da Kr.F. for drøye tre år siden gikk inn i Regjering sammen med Høyre. Det står ganske lite om hennes vurderinger av sentrumsregjeringens tilblivelse og fall.

Det er lett å forstå hvorfor. Valgerd Svarstad Haugland er fortsatt aktiv i politikken. Dersom hun for eksempel skulle være skeptisk til Høyre-samarbeidet, kan hun naturlig nok ikke si noe om det nå. Forfatteren holder seg også for god til å spekulere på egen hånd om slike temaer, selv om han hadde hatt bedre bakgrunn enn de fleste til å gjøre det.

Olav Kobbeltveit er også tilbakeholden med å karakterisere Svarstad Haugland som person. Han bruker en rekke sterke adjektiv om politikeren Valgerd: «Markant», «uredd», «spontan», «viljesterk» og «sta». Samtidig gjør han et poeng av at han ikke vil fortelle noe mer enn det vi allerede vet om privatpersonen. Det er under normale omstendigheter et riktig valg, men det er neppe riktig, så lenge Svarstad Haugland selv ikke alltid gjør det samme skillet.

Rett nok forteller ikke kulturministeren noe særlig om mannen eller barna verken i boken eller andre steder, men hun deler sine følelser med oss alle på flere områder. Noen av dem må faktisk sies å være høyst private, selv om de er koblet til politikken.

I hvert fall gjelder det klagingen over å være i skyggen av Bondevik. Valgerd Svarstad Haugland sa i hele går det som er selvsagt — at Kjell Magne Bondevik var langt viktigere for sentrumsregjeringen enn det hun var. Hun har rett og slett vært nummer to, selv om hun har vært nummer en i partiet. Hennes krenkete selvfølelse, er derfor politisk irrelevant, selv om den pirrer nysgjerrigheten om Valgerd Svarstad Haugland.

Og det er vel slik Olav Kobbeltveit og Samlaget har tenkt. Man kan jo ikke stanse en topp-politiker som insisterer på å fortelle om hvor tungt og leit hun har hatt det i enkelte perioder. Det bidrar til at boken blir meget leseverdig, selv om den ikke tilfredsstiller verken det ene eller andre formkrav til politisk litteratur.

ANMELDT AV ASLAK BONDE