ANDERS HOVEN, DIGITALSPORT

Det ferskeste eksempelet i så måte er «Vi bygget Bergen» for 100-årsjubilanten Bergens Murmesterforening, ført i pennene av Espen Konglevoll og utgitt på Fagbokforlaget her i Bergen. Som Konglevoll skriver i forordet ønsket murmestrene å sette foreningens virke inn i en større sammenheng — i byggingen av det moderne Bergen.

Fra kirker til kjellere

Historisk sett er Bergen en treby. De gamle nordmenn bygget i tre — mur og stein var for kirken, kongen og adelen. Det har vi da også noen utmerkede eksempler på i Bergen: de tre middelalderkirkene i sentrum og Håkonshallen på Holmen. Steinbyggekunsten fulgte i kristendommens kjølvann, skriver Konglevoll, og det var omreisende håndverkere som sto for byggingen.

Boken tar for seg både kirkebyggingen og festningsutbyggingen, bybranner og murkjellerne kjøpmennene lærte seg var lurt å ha for de mest kostbare varene. Oppfordringen om å bygge murhus ble etter hvert til et pålegg.

Den første i 1558

Ikke før på midten av 1500-tallet trer murmestrene frem i Bergens historie. Den første murmesteren som er innført i borgerboken, er Joenn Murmester Sko i 1558. Men der var også murmestre som ikke sto oppført i borgerboken. De var nok for det meste sysselsatt med muring av piper, gruer og en og annen grunnmurt brannkjeller.

Men etter brannene på 1600-tallet ble de også beskjeftiget med - i tillegg til gjenoppbygging av kirker og andre steinbygninger - murforblending av trehus og bygging av enkelte murhus mot allmenningene.

Krakk - og så forening

Det er ikke så lett å tidfeste når murmestrene fikk sitt laug. Den eldste bevarte laugsprotokoll er fra 1703, men eldre papirer kan ha strøket med i den store bybrannen i 1702. Det man imidlertid vet, er at murerfaget stagnerte i første halvdel av 1800. Men så kom gjennombruddet og leiegårdenes glanstid frem til århundreskiftet og «byggekrakket» - det som har gitt byen en del artige fasaderekker med enkelte leiegård i mur dyttet inn mellom lavere trehus. Og i nedgangstiden like etter 1900 ble Bergens Murmesterforening stiftet.

Espen Konglevoll skriver i forordet at utgangspunktet for boken var betenkelig magert med lite av både arkiv- og billedmateriale. Det tatt i betraktning er det imponerende hva Konglevoll og bokdesigner Bernt Kristiansen kan presentere. Men sånn kan det bli når man hever blikket utover det rent faglige: Et stykke bergensiana.