Tyskeren grep tak i pistolhylsteret mitt, og holdt. Men jeg var så redd at jeg hadde puttet pistolen i lommen, og brølte til ham: «Det er ingen pistol i hylsteret, jeg har den i lommen, og nå har du den rett i magen»

«Ach, jeg bare spøkte,» svarte tyskeren på gebrokkent norsk, og gikk inn i sin celle.

Noen dager sener ble han skutt på Sverresborg, som en av de første dødsdømte i Bergen etter krigen.

Nye voktere

Arne Næss (78) bærer på en fortid som de færreste kjenner til. Den energiske kjøpmannen, avholdsmannen, KrF-politikeren og Bergens-ordføreren var øyenvitne og deltaker da historien vendte sitt blad. Da fanger ble voktere og voldsmenn ble fanger, våren 1945.

Jeg var ingen helt under krigen. Som folk flest gjorde jeg ingenting. Min hverdag var i smien som min far drev i Solheimsviken. Det var smed jeg skulle bli.

I fredsdagene så jeg en annonse i avisene. Norge trengte politivoktere. Til å passe på dem som nå skulle dømmes og sone for sine forbrytelser. Jeg meldte meg, og kom med. Vi fikk opplæring av de norske polititroppene som var utdannet i Sverige under krigen. De lærte oss hvordan vi skulle behandle folk: Ikke slik tyskerne og deres norske håndlangere hadde gjort, men med respekt. Utstyrt med tyske Schmeisser maskinpistol og et håndvåpen ble vi sendt i arbeid for den nye tid, forteller Næss.

Mitt første stopp var Espeland leir, opprettet som tysk fangeleir for russere, nå omgjort til interneringsleir for tyskere og norske nazister; landssvikerne.

Arne Næss forteller om en dramatisk tid der oppe under Gullfjellet. Der fem års okkupasjon og undertrykkelse fikk sitt utløp.

Det var de som gikk for langt. Selv anmeldte jeg to kolleger som oppførte seg som tyskere med skrik og spark og slag.

De fikk refs.

Jeg var innstilt på at krigen var over, at vi skulle leve videre som ett folk. Men det var sterke følelser i sving på Espeland. Og fangene selv kranglet om hvem som hadde skyld for at de, Tyskland og NS (Nasjonal Samling), tapte krigen.

Noen angret seg bittert for det de hadde gjort. Særlig de som havnet på «Lenken», der jeg var vakt. Der var enecellene, for de farligste krigsforbryterne, sier Næss.

Om høsten hentet vi ved til leiren på Haukeland stasjon. Jeg satt med maskinpistolen over et arbeidslag som losset vedskier fra toget over på en lastebil. De kranglet om skyld.

Da pekte jeg på en av dem, og sa: «Det var han som angrep meg ved Fridalen skole den 17. mai 1944.» Jeg hadde meldt meg som frivillig etter eksplosjonsulykken den 20. april, og jobbet på Røde Kors-hospitalet der oppe.

På nasjonaldagen hadde jeg funnet en serviett med et norsk flagg som jeg festet til jakkeslaget.

Det var nok. En Hird-mann angrep meg på vei hjem. Rasende, aggressiv. Nå satt han foran meg i fangedrakt, dukknakket, og sa ingenting, forteller Arne Næss.

Bror mot bror

Jeg var aktiv i KFUM, eller YAG, som avdelingen het her under Årstad kirke. Selv tvers gjennom vår gjeng gikk krigens ondskap. En av guttene var ekstremt pasifist. De tok ham for noe vi ikke vet om. Han døde i en tysk konsentrasjonsleir, av sykdom og utmattelse. En annen venn møtte jeg en dag nede i Hundstadsvingen. Han kom mot meg i tysk uniform, med pistol i beltet, på vei mot Østfronten. Vi gikk på hver vår side av gaten og hilste ikke.

30 år etter krigen møtte jeg ham igjen. Han var da blitt hotelldirektør et sted på Vestlandet. Vi nikket bare kjølig til hverandre. Sa ingenting. – Den karen var tvunget inn i NS, som så mange andre unge menn. Jeg hadde stor sympati for disse guttene som ble sendt i krigen av sine foreldre, på feil side, og som ble straffet så hardt etterpå, erindrer Næss. Mat og ånd

Vi hadde gode dager også på Espeland. Som da vi dro til fjells på Gullfjellet for å plukke bær. Det var viktig at fangene fikk nok vitaminer i seg før vinteren. Men de måtte skaffe dem selv. Vi voktere satt med maskinpistolen over knærne og så på at landssvikerne plukket sine bær og bar dem ned til leiren.

På slike dager kom vi nær hverandre, vi og de. Vi snakket om familie og nære venner.

Slik ble vi mennesker, oss imellom.

Etter krigen tok Arne Næss inn en sjåfør i fiskematforretningen sin som han drev mange år i Bergen sentrum.

Senere fikk jeg vite at denne mannen var hyret inn som sjåfør da de såkalte «Solbris»-flyktningene rømte fra Espelandsleiren sommeren 1947. Det var han som kjørte dem fra Espeland til Grimseid, der de ble tatt om bord i en motorbåt ut til «Solbris» som ventet i Raunefjorden. Men jeg gjorde ingenting, og lot ham beholde jobben.

Krigen var jo slutt for lengst, understreker Arne Næss. Og mannen hadde ikke vært medlem i NS.

Menneskelig

Selv om vi hatet tyskerne, viste også de menneskelige sider, i hvert fall i fangenskap.

Jeg husker særlig godt da en gruppe ble satt til å sortere tøy og andre funn som norske Bjørn West-karer hadde tatt med etter kampene i Matrefjellene, mot slutten av krigen.

Det var en del blodige klær, mange tyskere falt der inne. Men da de fant en offiserslue med navn i, ble de tause og alvorlige. Det var nok en av deres egne ledere.

En tysk Gestapo-mann sydde et par flotte støvler til meg. Han var ikke nazist, men interessert i politiarbeid, derfor havnet han i Gestapo, sa han. Da jeg skaffet både skinn og tråd, satte han i gang, og støvlene ble ypperlige.

Fortsatt står det gamle fengselet på Bergenhus, like ved skinnegangen mellom Bontelabo og Jernbanestasjonen. I mange år var dette hovedkvarterer til HV 09.

Selv om bygget er pusset opp og luftegården fjernet, kjenner Arne Næss seg straks igjen.

Her rygget politibilene helt inn til døren med de farligste fangene. Og her sto jeg med skarpladde våpen når torturister og Gestapo-folk ble ført inn og ut.

For dette var stedet for de verste krigsforbryterne. En del av dem fikk dødsstraff og ble om natten kjørt opp til Sverresborg like over fengselet og skutt.

Det var på enecellene i denne unnselige murbygningen de tilbrakte sine siste dager eller uker.

En gang for dagen fikk de gå noen runder i luftegården. Slik ruslet de rundt i ring, med hendene på ryggen Men de fikk ikke snakke sammen. Skjedde det, måtte vi bryte inn. Da en av mine kolleger ble for ivrig og fyrte av et skudd i luften for å skremme to fanger, fikk han sparken. Vi skulle ikke oppføre oss slik de hadde gjort.

Guten Tag, Herrn Næss !

Bremen, Vest-Tyskland desember 1951. Den norske sjømannen Arne Næss (26) er på vei hjem til Bergen for å feire jul. Han er kommet med Reksten-tankeren «Aurelia» fra Golfen med råolje.

Sammen med noen andre matroser rusler han gatelangs på jakt etter en spesiell julegave.

Jeg ville kjøpe en grammofonplate med slageren «Auf Wiedersehen». De går inn i en platebutikk og blir høflig henvist til rett skranke av en korrekt herremann.

Guten Tag, Herrn Næss, sier butikksjefen, som straks drar kjensel på den unge bergenseren.

Det var en fange jeg hadde passet. En som hadde tilbrakt ni år i Norge, fem år som Gestapo-offiser og fire år som fange. Derfor snakket han godt norsk. Jeg ble skremt. Ikke fordi han gjenkjente meg, men for det han sa: – Hadde Norge gått sammen med Tyskland og knust bolsjevismen, hadde verden vært en annen. Nå kommer snart Stalin og tar oss i stedet! Han hadde ikke lært noen ting, han var like beinhard nazist som da han kom til Norge i 1940.

Det var en rystende opplevelse, sier Arne Næss når vi sammen rusler ut fra Espeland fangeleir vinteren 2004.

Vi skulle ikke oppføre oss slik de hadde gjort