TRULS SYNNESTVEDT

KNUT STRAND (foto)

— Bare kom igjen, de kjører ikke på oss, sier figuren i militærgrønn frakk, vifter med paraplyen og strener skjevt over Sandviksveien på rød mann. Bilene skvetter unna.

Den for lengst pensjonerte universitetslektoren, dessuten dr. philos'en, filosofen, husredderen, forfatteren, kunstsprederen og byrefseren vet hva han snakker om. Siden han begynte å gå sine daglige kontorturer fra Sandviken til sentrum for mer enn 40 år siden, har han konsekvent gitt blanke blaffen i både røde lys og fotgjengerfelt. Og overlevd.

— Jeg er visst den eneste som fremdeles går, folk venter jo på bussen overalt, sukker Haaland. Vi har invitert oss med på en ganske alminnelig morgentur med kårkallen på Måseskjæret, til kontorhulen hans i Allégaten på Nygårdshøyden.

Der han sikkert fremdeles leser Kierkegaard og Nietzsche og nå også er i gang med ny bok, «Utenfor sirklene» skal den hete, og beskrive det han kaller «skisser av en livsstil».

— En bok om å leve slik at det er ålreit å dø, forklarer han idet Sandviksveien blir Sjøgaten og han bommer på overgangen ved Sandviksbodene med god margin og vi løper sikksakk i morgenrushet.

Største heimføing

— Jeg er den største heimføingen som finnes, kunne aldri tenkt meg å bo noe annet sted enn i Bergen, røper han, lener seg mot paraplyen en stund og nyter Rosegrendens hvite idyll.

— Se på disse bypartiene, peker han begeistret med en av sine åtte paraplyer. Glad for at byen ikke er anlagt på en haug, men i en bolleform, dens egenart.

Turen fra Sandviken til sentrum, syv dager i uken, er for ham en tur gjennom byens historie. Med vareprøver på de fleste periodene, fra kong Sverre til omstridte Skuten.

— Her hoppet vi i land fra fjordabåten fra Alversund, løp opp trappen til Rothaugen og tok trikken til Sydneshaugen, forteller han da vi passerer Slaktehus-tomten.

Den tidligere busstunnelen tar han i bruk på dager det høljer. Blir han gjennomvåt likevel, gjør det ikke så mye, for han har tørr bukse klar på kontoret.

- En gave å bo i Bergen!

  • Gud, så godt det er å være til, sier han hver dag til seg selv - og er ikke i tvil om at den daglige spaserturen har bidradd til at han fremdeles er i skapelig form.

— De fleste av mine samtidige er døde, jeg fører liste, sier han og ramser opp en hel generasjon.

Et unntak i levende live er medfilosofen Arne Næss, inntil videre med et forsprang på Haaland på ca. ti år.

— Oddekalven har forresten gjort en fin jobb med Ludebodene. Det pekes igjen.

Vi foter oss gjennom Skuteviken, gløtter opp Bøkkersmauet, på vei mot Bontelabo, Haaland programmessig to meter ute i veibanen. En buss snisser oss.

Og ved Bontelabo, et fjordgløtt ved Skuteviksboder 21-23, og åpenbarer seg Sandviken i desembersol.

— En gave å få bo i en sånn by!

Skulle hatt rosesaks

Vi svinger inn på Bergenhus, ser at Ulriken har fått sukker på, og får den gamle kommandantboligen oppe til venstre.

— Skulle gjerne bodd der , ja, sier han på vår vei gjennom alléen til Bradbenken.

— Burde hatt med en rosesaks og kuttet litt grener rundt Assersons hode, husker han ved Sandbrogaten, ved skulpturen av den tidligere fiskeridirektøren.

På andre siden av Vågen ser han Grieg-huset i C. Sundts gate. Herfra kan han se når det er lys på Per Griegs kontor.

Da hender det at han tar Beffen over Vågen, heisen opp i tredje etasje og lufter et og annet pengetrengende prosjekt for Grieg'en.

— En raus og trivelig mann, sier Haaland, og vi skjønner.

Inne på Torget hilser han på en passerende Elisabeth Armand. - Jeg savner Eilif, sier han til oss.

På Torgallmenningen stopper han og beundrer fasadene opp langs Øvre Ole Bulls plass.

— Men noen burde fått skikk på de to veggene mellom Dickens og Wesselstuen, mener han, for eksempel den med «A/S John Griegs Boktrykkeri» på.

- Kontoret mitt liv

Etter den daglige dose Johanneskirke krysses Håkongsgaten på rødt, vi går bortover Nygårdsgaten, svinger opp Svinesund, mot Allégaten 34.

— Kontoret i Allégaten er mitt liv, sier han på vei opp trappen til andre etasje. I gangen henger et bilde fra Machu Picchu i Peru, han har vært der to ganger.

Innenfor, i varmen, henger tørre bukser og venter, på en dør Odd Nerdrums maleri - av Arild Haaland, og et foto av Arnold Haukeland i ferd med å modellere bror Wilhelm. Juni Dahr og Arne Garborg er her også. Og blant de to tusen bøkene, hans egne tretti utgivelser, fra Ibsen til kannibalisme.

Nå er han fremme - hjemme.

Først langt ut på kvelden skal han gå tilbake, over Torget, gjennom Skuteviken og Sjøgaten - til Måseskjæret og kveldsmaten, som alltid består av en hakket løk, speilegg og et glass melk.

Ergrer han seg ikke over at byggevirksomheten i strandsonen har tatt både utsikt og litt hage?

— Jeg har forbudt meg selv å ergre meg over noe som helst, til syvende og sist går ergrelse bare ut over en selv.

Sier filosofen. For eksempel.

UNDERVEIS: Arild Haaland på sin daglige morgentur mellom Måseskjæret i Sandviken og kontoret på Nygårdshøyden. Om kvelden er det retur i samme rute. År ut og år inn.<p/>FOTO: KNUT STRAND