Og enda har Karin, som til daglig er lærer ved Søfteland skole, bare samlet på dukker de siste fem årene ...

I dagligstuen har imidlertid kun syv dukker fått tilholdssted.

— De to rokokkostolene ved peisen er likevel så vonde å sitte i. Derfor har jeg fått mannens og sønnenes velsignelse til at disse fem tyske karakterdukkene kan sitte her, smiler hun og retter litt på en av de storøyde dukkenes lekre silkekjole.

— Ja, og så de to Tullen- og Anne Lise-dukkene, da. De får også lov til å være her. Hun snur seg og peker på en hvit dukkevugge i tre med forseggjorte rosemalerier, malt av allsidige Karin. I vuggen sitter to store dukker, laget i Den Norske Dukkefabrikk like etter krigen.

Under trappen

Men den store overraskelsen venter oss nedenunder, i ekteparets tre kjellerstuer. Her har de to voksne sønnene flyttet ut - og dukkene flyttet inn.

Idet vi runder trappeavsatsen skimter vi et hav av smilende dukkefjes under trappen.

— Her har jeg samlet alle dukkesengene og dukkevognene. Det er dukker oppi alle, smiler hun lurt.

Vi faller i staver over synet av alle dukkesengene, med dyner og puter iført lekre, små sengesett. Får flashback til vår egen barndoms dukkeverden. Og klarer så vidt å motstå lysten til å kle av og på, gre nylonhår og feste små, små dukkesko til lubne dukkeføtter.

— Det er helt normalt, smiler Karin og loser oss innover i kjellerstuene.

Flortynne dåpskjoler

Fra flere store glasskap stirrer utallige glassdukkeøyne på oss.

— De fleste dukkene her er tyske. Men noen er norske, blant annet flere som dukkemaker Hilda Ege fra Haugesund har laget. Hun var veldig nøye på det, gikk ofte på folkemuseer og slikt for å få dukkenes bunadsklær så nær opptil originalene som mulig. Jeg synes egentlig best om norske dukker, det er de jeg helst vil samle på, sier Karin.

Langs veggen henger nydelige, gamle silkedåpskjoler på bitte små kleshengere. Med huer og silkebånd og det hele.

— Jeg liker å samle på gamle dåpskjoler. Og dukkebunadsklær. Begge deler er en del av vår kulturhistorie. Er de ikke fine? Mye finere enn dåpskjolen vi hadde råd til da sønnene våre ble døpt, sier hun og stryker forsiktig over det flortynne silkestoffet.

Amerikakopier

Eneste synlige bevis for at det en gang bodde en guttepjokk her, er et helfigurs dinglende skjelett bak døren.

Også her er ene veggen dekket med glasskap, med minst femti dukker i. Brunøyde negerdukker, skjevøyde samedukker og blåøyde bunadsdukker i skjønn forening. De fleste iført originalklær.

— Mange av disse dukkene ser norske ut, som same- og bunadsdukkene. Men de fleste er faktisk laget i USA. De tok patent på europeiske dukkeformer og laget deretter egne dukker og dukkeklær beregnet for eksport, forklarer hun.

Overalt står små dukkeremedier lainet opp. De formelig roper på små, ivrige barnehender. «Kom og lek med oss! Kom og lek med oss!».

Flere dukkestrykebord med små strykejern stående klare på høykant, bitte små sinkvaskebaljer med vaskebrett og ruller til å rulle dukkesengetøyet med. Dukkebarnestoler og dukkegyngestoler. Små vugger, dukkehus og stellebord. Porselenskoppestell. Og drøssevis dukkeklær - i kofferter, kartonger og hengende på små dukkekleshengere. Alt du kan tenke deg - og alt i sirlig orden.

— Ja, jeg vet hvor jeg har det meste, forsikrer den ivrige dukkesamleren.

Annalola fra Hawaii

I hallen setter Karin seg forsiktig ned i en sofa som allerede er nokså opptatt av dukker.

— Her er bare norske dukker. Blant annet flere Anne-dukker, laget av Åsmund Lærdal i Stavanger. Han som senere laget Tomte-bilene, forklarer hun.

Vi legger merke til en liten mørkhudet dukke i høyre sofakrok. En slik en har vi faktisk selv fremdeles liggende på loftet.

— Hun heter Annalola og er fra Hawaii. Har du en sånn en? Ja, da må du ta godt vare på henne. Jeg betalte 1700 kroner for den, sier Karin.

Imponerende nok har alle dukkene til Karin klær på seg. Fra topp til tå.

— Mesteparten kjøper jeg via internett. Mye fra USA, men også en del fra Sverige, Danmark og Tyskland. Og selvsagt fra Norge. Noe finner jeg hos Fretex, på loppemarkeder eller i bytte med andre dukkesamlere. Og noe syr og strikker jeg selv, forklarer hun og viser frem sirlig sydde blondeundikker og små strømpebukser strikket med hårnåler.

Dukkearv

Inne i tv-stuen sitter flere dukker på stas.

— Det er kanskje feil å ha så mange dukker innimellom fjernsynsapparat og stereoanlegg. Men de er jo så flotte der de sitter, med saranhår og tynne organdikjoler på, sukker dukkemamma Karin - som røper at hun en gang i fremtiden håper å bli bestemor.

Ellers går det kanskje troll i ord til hjertesukket, som den ene av Karins sønner kom med overfor en god venninne:

— Skrekk og gru, når min mor og di dør en gang kommer jeg til å arve flere hundre dukker ...