Det er litt min skyld. Det er litt min skyld, og så er det bergensernes skyld. Jeg, og 10.000–12.000 andre som meg, må ta en stor del av skylden for at sotrastrilene blir hengt ut i avisen som ryggrads— og identitetsløse, der de knoter i vei på en slags bergensdialekt som alle fnyser av. Der vossingene visstnok synger i vei på samme måte som bestefar og bestefars far, henfaller stadig flere sotrastriler til en slags utflytende blandingsdialekt som heller sterkt mot bergensk. De har visst ikke selvtillit til noe annet, skal vi tro forskeren. Sotrastrilene mangler noe å være stolt av. De mangler forbilder. De har stått med luen i hånden siden før krigen, mener språkviteren.

FORSKEREN NEVNER så vidt sånne som meg, byggefeltstrilene som erobret omlandet rundt Bergen. Han glemmer bare å nevne at ingen kommune i Norge har vært så hardt rammet av byggefeltstriler som nettopp kommunene på Sotra. Innbyggertallet i Fjell kommune nærmer seg 20 000, en tredobling på 30 år. Det er ikke fordi strilene er så flinke til å formere seg. Det er på grunn av oss. De nådeløse byggefeltstrilene. For etter at Sotrabroen (som vi innflyttere omtaler «Sotrabrua») åpnet i 1972 inntok vi øyriket i svære, og brautende horder. Og nådeløse var vi. I god 70-tallsånd dro våre foreldre fra Bergen på jakt etter billige tomter og landlige omgivelser. Der flyttet vi inn i de rettferdige husbankhusene våre, tett i tett langs veistubbene som kommunen hadde sprengt frem for oss. Der bodde vi i gettoene våre, uberørt av de innfødte, med unntak av en og annen sau som altså ikke hadde fått med seg at tulipanene i byggefeltet ikke var til for å spises.

DA FOLDNES SKOLE åpnet i 1976, var vi en solid delegasjon, jeg og alle byggefeltvennene mine, der vi landet på skoleplassen med bokmålskravet i de nye ranslene våre. Det var ikke noe problem. Vi var allerede da tre ganger så mange som dem som ønsket nynorsk. I dag er det ingen nynorskklasser igjen på Foldnes skole på Lille-Sotra.

Vi merket det tydelig da vi kom i puberteten. Mens vi byggefeltstrilene opplevde at hud og hår og kropp og sjel var i heftig endring, gjennomgikk noen av våre strilevenner en annen type endring i tillegg. De begynte å snakke annerledes. O-endingene ble sakte, men sikkert byttet ut med våre en-endinger, jento ble jenten, sola ble solen. Vi presset ingen, syntes vi. Det var bare en uuttalt sannhet at det var hakket kulere å snakke bergensk. Det var ikke bare kulere. Det var så mye, mye enklere å leve med. For vi forsto dem godt, de som la om. Vi merket jo selv velvilligheten fra bergenserne, unge som gamle, så lenge de hørte bergensdialekten til oss byggefeltstriler. Vi visste også godt hva de tenkte, og ofte sa, når de fikk høre hvor vi bodde. Men inntil de hørte det, var det uendelig behagelig å skjule seg bak bergensdialekten. Så behagelig var det at enkelte av Sotrarussen i 1988 skjulte Sotra Vidaregåande-logoen på russedressen sin for å slippe slengbemerkninger. Vi var ikke striler, ikke egentlig. Vi bare bodde på Sotra. Slik måtte det være. For i Bergen var det nulltoleranse mot alt som minnet om stril, og de aller mest strilete strilene kom fra Sotra.

HARRY, RÅNE, SOTRA – i Bergen er det synonymer. Slik har det vært siden lenge før Sotrabrua knyttet øyriket til Bergen. Sotra og sotrastrilene er nederst på enhver statusliste. Sotrastrilene er til og med nederst på strilehierarkiet blant strilekommunene rundt Bergen. Om ikke annet er det godt stoff for en og annen strilete kabaretstjerne.