BREVET. Januar 2005. Richard Kiwanuka sitter hjemme i høyblokken i Vadmyraveien og skriver brev:

«Mitt navn er Richard Kiwanuka. Jeg er 25 år, samboer med Unni Espenes og har et barn på 2 år. Jeg er opprinnelig fra Uganda og kom til Norge i 1995 som 16-åring. På grunn av krig i hjemlandet mistet jeg familien min ... jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å vokse opp i et fattig land med krig. Jeg har lenge drømt om å gjøre noe for de fattige i landet jeg kom fra ...

Han sender brevet til noen av Bergens rikeste, blant andre Idar Vollvik, Trond Mohn og Marianne Rieber.

BAKTEPPET. På det tidspunkt han skriver søknaden er det nesten ti år siden den dramatiske flukten fra krigsherjede Gulu i Nord-Uganda. En flukt som tilfeldigvis førte ham til Norge og Bergen.

Det hadde skjedd så mange grusomheter under oppveksten i landsbyen Pabo, ting som kan være vanskelig å snakke om. Død var dagligdags. Opprørsgruppen Lord Resistance Army (LRA) var i stadige trefninger med regjeringshæren og slaktet lokalbefolkningen. Herrens motstandshær hadde stormet inn og drept 20 medelever, seks lærere og kidnappet en hel klasse for å gjøre dem til barnesoldater. Han så venner og naboer bli tatt av dage.

Den verste dagen var 25. april 1995. Richards søster ble drept av soldater. Han ble fortalt at moren døde av hjertesorg, men han vet ikke helt. Og hva med faren? Richard hadde blitt fortalt at faren var myrdet fordi han var «opposisjonell», og at han selv derfor var i livsfare. Opposisjonell? Det var denne dagen han hadde flyktet ut i uvissheten.

DRIVKRAFTEN. Den første tiden i Norge var tung, og selvmordstankene hadde streifet ham. Men så begynte han å bokse. I Bergens Atletklub fikk han venner. Talentet var stort. Han vant mange kamper, selvtilliten vokste. Så møtte han Unni fra Åsane, den store kjærligheten. Livshåpet kom tilbake.

(Saken fortsetter under bildet)

Rune Sævig

Han lærte seg å leve med fortiden, men kunne likevel ikke få helt fred. Richards drøm og drivkraft hadde nemlig vokst inne i ham for hver morgen han sto opp til et trygt og godt liv i sitt nye hjemland: Å hjelpe barn i Uganda. Han var godt i gang. Han begynte allerede i 1998. Han hadde funnet organisasjonen Bring Children From Streets på nettet og kontaktet stifteren, presten Charles Bwenvu, stifteren og lederen av Nsumba barnehjem.

Richard er barne— og ungdomsarbeider i Bergen. Det gir mening. Men det er mange barn i hjemlandet som har det mye verre. Budskapet i brevet han sender til rike bergensere, er tydelig:

« ... derfor er hovedhensikten med Nsumba barnehjem å beskytte små barn fra den grusomme trusselen av både fysisk og følelsesmessig misbruk ... vi bruker ikke penger på administrasjon i Norge. Når pengene kommer inn på konto i Norge blir de sendt til vår koordinator i Uganda som sørger for at pengene blir brukt til bestemte formål ...»

EN KOPP TE. Noen dager senere. Richard følger opp brevet med telefoner. Nei fra Mohn. Vollvik er overhodet ikke interessert. Harde tilbakeslag. Men så øyner eks-bokseren en åpning. Marianne Rieber har lest brevet nøye, akkurat lagt det til side, idet Richard ringer.

— Har du lest brevet, spør han forsiktig.

Rieber & Søn-arvingen inviterer til en kopp te på kontoret i Vestre Torggaten, der hun driver barnebokforlaget Mangschou forlag. Richard forteller sin historie, snakker om drømmen. Han lurer: Vil Marianne bidra?

ULYKKEN. To år senere. Klokken er åtte om kvelden i Kampala. Det er 21. desember 2007, og Richard er i Uganda for å jobbe på barnehjemmet og feire jul med familien. Han får en telefon fra en fremmed. Personen har slått siste oppringte nummer på mobiltelefonen til Fader Charles Bwenvu.

— Bwenvu er død. Han har frontkollidert med en lastebil i mørket, forteller den fremmede.

Richard får sjokk. Han skulle egentlig ha vært med Fader Charles i bilen til barnehjemmet. Det er bare én time siden de skilte lag. De diskuterte en ny organisasjonsplan for Nsumba, og årets julefeiring der. Fader Charles er den tidligere fotballspilleren som viet sitt liv til å hjelpe gatebarn og foreldreløse. Gjennom sitt utrettelige arbeid for barn var Fader Charles et forbilde for Richard. Nå var han 66 år og hadde begynt å tenke på hvem som skulle følge opp og forme hans arbeid videre. På en skisse han skrev ulykkesdagen, står Richard Kiwanukas navn øverst.

DOBBEL KRISE. Radioen melder at to personer var i bilen. Den andre er alvorlig skadet. Bekjente begynner å ringe til Richard. De tror han kan være passasjeren. Men sønnen hans var syk denne dagen, så han valgte ikke å bli med til Nsumba. To ganger tidligere har han vært involvert i stygge trafikkulykker i Kampala, men berget livet. Nå reddes han av tilfeldigheter. Igjen.

På barnehjemmet er det dobbel krise. For bare få uker siden bestemte World Food Program seg for å stanse forsyningene til Nsumba. Andre barn nord i landet er enda mer hjelpetrengende. 600 barn både sulter og sørger.

Richard ligger våken og grubler den natten. Hva nå? Han frykter at han kan miste enda en han holder kjær.

AKUTTEN. Han tror den andre passasjeren er Goretti Nakyenge, den mest respekterte sosialarbeideren ved Nsumba. Hun er en av barnas viktigste omsorgspersoner og er nylig begynt på videreutdannelse. Goretti er tiltenkt en sentral rolle på barnehjemmet i fremtiden. Grytidlig neste morgen er Richard på plass på universitetssykehuset i Kampala. I en blodpøl og hardt skadede på akuttmottaket finner han Goretti. Hun kan ikke bevege seg, er omtåket og åpenbart hardt skadet. Hun ble lempet opp på en pickup og fraktet på lasteplanet til sykehuset.

Richard ringer en lege på sykehuset.

  • Når vil du behandle Goretti?

Det går timer. Ikke noe skjer. Klokken nærmer seg 11.00 dagen etter ulykken. Han bestemmer seg for å handle.

(Saken fortsetter under bildet)

Rune Sævig

KIDNAPPINGEN. Goretti virker dårligere. Richard er redd hun dør, om han ikke foretar seg noe. Han ringer International Hospital Kampala. Det mer velutstyrte privatsykehuset sender en ambulanse. Richard får hjelp av en mann som henter en båre. Selv om de ikke har fått legens godkjennelse til å ta med seg Goretti, gjør han det. «Kidnapper» henne. Goretti kom til behandling i tolvte time. Hun har indre blødninger og det konstateres etter hvert hjerneblødning.

Det koster tusenvis av kroner å ha henne på sykehuset. Men styret i stiftelsen Bring Children From Streets Norway i Bergen samler inn penger for å gi henne den behandlingen hun må ha. Hun blir liggende i koma. Ingen vet hvordan det vil gå med henne.

ARVEN. 28. desember 2007 kommer erkebiskopen i Kampala med en utnevnelse: «I hereby appoint you Mr Kiwanuka to act as director for Nsumba for the next three years». Nå er det han som har det øverste ansvaret for 600 foreldreløse barn. Richard vil videreføre arbeidet i Fader Charles' ånd, men må først reise hjem til Norge med familien, tilbake til jobben i New Page i Bergen. Vel hjemme tenker han for det meste på én ting, å vende tilbake for å sikre barna på Nsumba varige og stabile forhold.

BLØDENDE HJERTE. Det er våren 2008. Richard kontakter Christian Rieber, styreleder i GC Rieber Fondene, og forteller om situasjonen.

— Hjertet mitt blør, og hodet mitt er i Uganda, sier Richard. Rieber Fondene har støttet Richards innsats for integrering av innvandrere i Bergen. Nå ber Richard om hjelp til arbeidet han gjør i Uganda. Han vil bygge ny organisasjon og skape trygghet etter Fader Charles, men må oppholde seg i Uganda over en lang periode for å få det til. Han må også ha med seg familien, kan ikke være et halvt år borte fra dem. GC Rieber Fondene vil hjelpe, og lønner ham gjennom arbeidsgiveren New Page frem til nyttår.

DAG OG NATT. Oktober 2008. Det er tre måneder siden familien Espenes Kiwanuka flyttet til en grei liten leilighet i Kampala. Barna Maria (5) og Jonatan (2) har funnet seg til rette i skole og barnehage. De har fått mange venner, og leker godt sammen. Familien har vært i Uganda mange ganger, og det var her Unni og Richard giftet seg for tre år siden, med fest tre dager til ende. Men nå skal de bo her over tid. Han jobbe, hun studere. Det er en helt annen utfordring.

Richard jobber dag og natt med å få ting på plass rundt barnehjemmet. Bare det å forflytte seg mellom hovedstaden Kampala og barnehjemmet Nsumba, som ligger seks mil unna, kan ta seks timer i ekstrem kø på elendige veier. Richard er mye borte fra sine nærmeste. Det er livsfarlig å kjøre i mørket, og han sover mye på barnehjemmet.

BEKYMRINGSMELDINGEN. Konen Unni er bekymret for helsen hans. Richard hadde ikke klart seg uten henne. De har vært sammen helt siden hun var 15 og han var 17. Unni husker så altfor godt at Richard fikk helvetesild for et par år siden, fordi han jobbet seg helt i senk. Nå har han hodepine om kveldene. Hun sender tekstmeldinger til ham: «Har du husket å spise i dag»? Tobarnsmoren har akkurat fått papirene på at hun er registrert på Makerere-universitetet, to måneder etter at hun begynte å studere sosialantropologi og politikk der. Det er ikke så effektivt på Makerere, men det er en livserfaring og Unni blir verdensmester i tålmodighet.

PLANEN. Erkebiskopen har gitt Richard frie tøyler til å lage en ny organisasjonsstruktur på Nsumba. Han vil dele skole og barnehjem, slik at stiftelsen i Norge tar over ansvaret for drift av barnehjemmet, det å ansette og si opp folk. Richard vil ha pålitelige folk i alle ledd, slik at barna ikke risikerer å bli verken utnyttet eller mishandlet. Målet er å finne en ny daglig leder, som han kan stole på, slik at han kan senke skuldrene når han er i Bergen. Tenk om Goretti ikke hadde blitt skadet i bilulykken.

KOMMER HUN TILBAKE? Goretti ligger på en madrass og samler krefter. Det er et par måneder siden Richard hentet henne til Nsumba etter et langt sykehusopphold. Tanken er at det vil hjelpe Goretti raskere tilbake, når hun har trygge omgivelser og barn rundt seg.

Kinnbeina hennes er tydelige, det lange bølgende håret er klippet bort og hun ser tyve år eldre ut enn før det smalt på motorveien for snart ett år siden. En ny lege er ansatt på Nsumba, delvis med tanke på Gorettis rekonvalens. Hun har beholdt taleevnen, men foten verker. Hukommelsen er fortsatt betydelig svekket. Det blir en tøff, lang kamp, og Goretti trenger tid.

— Du er flink, du kan gjøre en verdifull jobb med de minste barna her, når du er klar for det, sier Richard til Goretti.

  • Det du forteller meg at jeg skal gjøre, gjør jeg. Jeg vil jobbe igjen, sier hun. MARIANNES HJELP. Hun hadde bestemt seg allerede da de drakk te på kontoret hennes i Vestre Torggaten for fire år siden. «Jeg gir 150.000 kroner», sa hun. Det var bare starten.

Siden har Marianne Rieber bidratt årlig til Nsumba barnehjem. I flere år har Richard snakket om at hun må ta en tur, oppleve Uganda og barnehjemmet.

Nå sitter hun der, på en benk under et tre på Nsumba. Ungene strømmer til, klemmer og setter seg på fanget hennes.

  • Nice to see you, sier barna.

Det klappes og klemmes.

Marianne husker det første møtet med Richard for fire år siden. Hun syntes prosjektet virket så konkret og så spesielt. Hun fikk etter hvert bilder, bekreftelser på at pengene nådde frem.

— Men det er jo noe helt annet å være her og se det live, utbryter hun.

Sammen med to venninner har Marianne bodd to dager på barnehjemmet. Hun glemmer aldri møtet med jentene i sovesalen, 110 jenter i en liten sal. Alle de sterke forhistoriene og dans, sang, smil, latter. Det er første gang Marianne er i Uganda, og hun overveldes av inntrykkene.

— Norske barn har mye å lære av gleden her. Glede over ting som er selvfølgelig hjemme. Ris er et festmåltid her.

Rune Sævig

EN SPESIELL DAG. Det er spent stemning i luften på høydedraget over Victoriasjøen. Denne dagen vaksineres 150 jenter mellom 11 og 17 år mot stivkrampe. Jentene hyler ved synet av den skumle sprøytespissen, det går bra, bare de får gråte litt. Richard har i lang tid jobbet for å få hivtestet de yngste på barnehjemmet. Myndighetene har krevd godkjennelse fra foreldrene for å kunne teste. Problemet er det at foreldrene til disse 24 barna er døde. Men nå er papirene i orden. De kan kjøre til den lokale helseklinikken, noen kilometer unna. Richard gruer seg. Minibussen er full av barn. Den yngste er Isak på to år. Nest yngst i en søskenflokk på fem, som nylig mistet begge sine foreldre.

TESTEN. «John and Mary are hiv-positive but their child is not». Plakaten taler sitt tydelige språk om hva det meste handler om inne i den grå, slitte betongbygningen, der USAID tilbyr testing. Uganda var en suksess i kampen mot hiv/AIDS, de klarte å få antall smittede ned, offisielle tall sier seks prosent. Men president Yoweri Musevenis glansbilde har for lengst sprukket, på grunn av feilslått «avholdenhetspolitikk». Mange skoler i landet mangler seksualundervisning. Antall smittede øker igjen, spesielt blant skolejenter. Ingen vet sikkert eksakte hivtall for Uganda nå.

Jordmor Jane Kalanzi, som skal teste Nsumba-barna, er urolig. Nylig testet hun 20 gravide fra distriktet, fem var positive. Var lille Isaks mor hivsmittet?

FEM LANGE MINUTTER. Barna venter på en benk. Det er helt stille. Så høres skrik, for hver gang det stikkes og testes. Det tar bare fem minutter, så har de dommen. Richard bærer og trøster Isak så godt han kan. Den lille er urolig, han forstår at noe er i vente. Han skriker og skriker: «Mamma, mamma».

Så er det over.

Før det begynner igjen. Fem minutter å vente. Lange minutter. Richard er nervøs, hva skal han gjøre dersom flere er hiv-positive? Da må barna kanskje sendes vekk. Foreløpig har de ikke ressurser til å ta seg av hiv— og aidssyke på Nsumba. De mangler lokaliteter, og hivsyke trenger ekstra medisinsk oppfølging. Men Marianne ser for at hun kan hjelpe. Hun har diskutert en ny bygning med Richard, et sted der hiv- og aidssyke kan bli ivaretatt og få den hjelpen og omsorgen de må ha.

Resultatene er klare: Negativ! Puh. Isak. Ja, alle 24. Richard er lettet. Testen må tas to ganger til. For sikkerhets skyld. Men det er god grunn til å håpe og tro at de fleste, kanskje alle, er friske.

SYSTUEN OG VERKSTEDET. Like bortenfor benken der Marianne Rieber sitter, ligger systuen og verkstedet. Resultatet av det hun ga etter det første møtet med Richard. Her lager jentene smykker av papir, smykker som er blitt en viktig inntektskilde for barnehjemmet. Her har mange lært å sy.

  • Det er så flott å se hva jentene har lært. At de lager smykker og syr skoleuniformer og kan selge disse. Jentene har snakket om å starte sin egen systue.

— Alt man gir når frem. Det er det som er så bra med mindre organisasjoner som denne, penger går ikke vekk i administrasjon. Det er konkret. Med Richard vet jeg at pengene går dit de skal. Det vil jeg være med på, sier Marianne.

SEIEREN. Richard kommer midtveis ut i Independent Cup i Kampala, der fotballjentene fra Nsumba skal forsvare fjorårets triumf. De går fra seier til seier. Noe av det første Richard gjorde da han involverte seg på Nsumba, var å få i gang jentefotball. Han ville bruke fotballen som et redskap til å gi jenter selvtillit, kjempe for likestilling og slåss mot seksuelt misbruk og hiv/AIDS. Første gang de deltok på Norway Cup, i 2004, ble de utklasset i alle kampene. I sommerens turnering kom de helt til kvartfinalen. Nå er de suverene hjemme i Uganda. Vinner Independent Cup. Flere av jentene har levd årevis på gaten og spist søppel for å holde seg i live. Nå er de på sportsnyhetene på ugandisk TV.

SUPPORTEREN. Med seg på laget har de også hatt Marianne Rieber. På Nsumba har hun møtt flere av fotballjentene hun har vært med å støtte og sponse. Jenter hun har spist middag med på kinarestaurant i Bergen, og spandert Fløyen-tur på, slik hun pleier hver gang de er i Bergen.

— Det blir enda festligere å treffe igjen jentene, når jeg har møtt dem her. Det er blitt en slags tradisjon å ta jentene med ut på middag og på Fløyen, sier Marianne. Pengestøtten til fotballjentene startet i 2005, da Richard manglet midler til å hente laget til drømmeopphold i Bergen og Norway Cup. Marianne ga 200.000 kroner og reddet turen.

— Richard har erfart hvor god terapi idrett kan være i en vanskelig situasjon. Når han vil bruke midlene slik, ser jeg ingen grunn til å stille spørsmål ved det, sier hun.

Fotballen gir positive opplevelser, som jentene tar med seg og deler med andre.

MARIANNES LØFTE. Det er fint på Nsumba barnehjem, synes Marianne. Det har mange hjelpere fra Bergens-området bidratt til, blant andre Sandgotna skole og Veksthuset Barnehage. I 2007 fikk Richard og stiftelsen Ildsjelprisen i Bergen, og for prispengene ble det investert i en ny tomt. Maisavlingene herfra er nå med å løse Nsumbas matkrise.

Marianne har vært innom et annet barnehjem i Uganda, for å sammenligne med Nsumba. Hun synes ungene har det bra her, det er naturskjønt, muligheter for å dyrke egne grønnsaker, og Nsumba er langt fra storbyen og farene der.

— Det er godt å ha vært her. Det å se at ungene blir tatt vare på, at primære behov er dekket, et sted å sove, mat, skolegang. Det er viktig å se dette i sammenheng med forutsetningene og lokale forhold i Uganda, sier Marianne.

(Saken fortsetter under bildet)

Rune Sævig

Hun vil besøke barnehjemmet igjen.

— Jeg ville ikke vært normal, om dette gikk upåaktet hen hos meg. Barnas glede er det som sitter mest igjen. De gir så utrolig mye tilbake.

Hele tiden har Marianne Rieber stilt anonymitet som betingelse for å kunne gi.

— Det er ikke meg som er viktig, og det kan bli oppfattet så feil, sier hun.

Nå har hun dristet seg ut av tausheten, fordi Richard har bedt om det. Saken trenger hennes åpne støtte, har han sagt.

— Jeg vil fortsette å bidra til ting som kan drive Nsumba fremover, gjøre barna i stand til å klare seg selv etter livet her.

TIDSNØD OG DRØM. Tiden renner ut. Det er så mye Richard skulle fått gjort, men så mange uforutsette hendelser å takle. Han sender rapport til GC Rieber Fondene. Han trenger mer tid for å komme i mål med planene på Nsumba. Det kommer raskt positive signaler fra Bergen. De vil forlenge støtten til ut mars.

Richard drømmer om å starte enda et barnehjem i fremtiden, men utfordringene på Nsumba er store, og vil kreve mye av ham og støttespillerne i mange år. Han klarer likevel ikke legge bort tanken på alle andre som trenger hjelp. Aller størst er nøden nord i Uganda, det krigsherjede området han selv flyktet fra. Akkurat nå er der en tvilsom våpenhvile. LRA står bak en av verdens verste konflikter, ifølge Leger Uten Grenser og FN. Verden har lenge lukket øynene.

Det har Richard vanskelig for å forstå.

SKRIK OG TÅRER. Det er skumring på Nsumba en lørdagskveld. En svak solstråle slår inn i skolebygningen. Richard kjemper forgjeves mot tårene, når Susan Nambooze (16) forteller sin historie. Hun var seks-syv år gammel. LRAs menn kom til landsbyen i Gulu og kidnappet henne og moren, sammen med andre barn og mødre. Unger og foreldre ble skilt fra hverandre. Barna fikk våpenopplæring. Mødrene ble plassert inne i et telt. Susan og andre barn ble kommandert ut. Tvunget til å skyte mot teltet. Hun kan aldri glemme øyeblikket, bildene, lydene.

— At jeg måtte skyte, skrikene, fra mor, sier hun. Stille.

Hun klarte rømme etter noen uker i klørne på opprørsleder Joseph Konys menn. Stakk av, sov alene i bushen i mørket og gjemte seg under en lastebil. Kom seg sør til Kampala. Der ble hun plukket opp av Fader Charles. Brakt i trygghet på barnehjemmet. Fader Charles har vært god å snakke med om de grusomme opplevelsene. Og så skolen. Hun elsker skolen og vil bli lærer. Slik har hun klart seg. (Saken fortsetter under bildet)

Rune Sævig

MENINGEN MED LIVET. — Hennes historie er tøffere enn min, jeg slapp å se mine foreldre bli drept, sier Richard.

Han får flashback av Susans fortelling. Husker kjeven som gjorde vondt da han tygget sukkerrør for å få næring under flukten gjennom bushen. Ser for seg ufattelige scener. Og han grubler fortsatt, hvorfor måtte faren dø?

Det går an å reise til Gulu nå, siden LRA har trukket seg tilbake. Men han vil vente med å dra til det er varig fred og Joseph Kony er borte for godt. Han har fått spørsmål fra ugandiske journalister om hva som skjedde med faren, men vil ikke snakke om det. Er redd de skal blande politikk inn i hans arbeid. Han synes ikke det er riktig, og det kan være farlig.

— Far var kritisk til regjeringen, men tok også avstand fra Konys og LRAs grusomheter, sier han.

Det er litt tungt ikke å vite. Har faren en grav? Er det noen som vet mer?

— Jeg tenker på å gjøre noe i Nord-Uganda, for barna. Det er mange som Susan der. 30.000 er blitt tatt til barnesoldater. Jeg kunne vært en av dem. Det må være er en grunn til at jeg lever.

ETTERORD: Etter oppholdet i Uganda får vi en e-post fra Marianne Rieber:

«... turen til Uganda har vært den mest fantastiske turen jeg noen gang har vært på. Jeg har opplevd mye i mitt liv, men ikke på samme måte. Møtet med Uganda og menneskene der var helt utrolig. Et vennligere folkeferd skal man lete lenge etter ... Det er et fantastisk arbeid Richard har gjort og fremdeles gjør. Det var en inspirasjon å være der. Det har satt så mange tanker i sving.

Det første jeg skal ordne med er å få sendt nedover en container. Den skal vi få fylt opp med diverse ting som barnehjemmet trenger. Richard har fått tak i en gravemaskin. Håper å få brukte sykehussenger og tannlegestoler. Lekestativer til barneavdelingen, klær, bøker etc.».

Rune Sævig
I UGANDA: Hun er en av Bergens rikeste, han kom hit som flyktning. Hva førte Marianne Rieber og Richard Kiwanuka til et barnehjem i Uganda? ALLE FOTO: RUNE SÆVIG