Det er dessuten er lærer som skal være los for den turklare flokken gjennom kulturlandskapet ytterst i Øygarden. Egil Sæle underviser på Bakken skule. Dagens førsteetappe går langs den blåmerkede turløypen fra Hellesund til gamle Hjelme kyrkje. Sisteetappen langs veien til Sæle gård.

Men det er ikke bare flokken som nå står på Hellesøy kai, som er ute og går denne søndagen. Folk i 21 regioner i seks land Nordsjøen rundt er ute og rører på seg. Turdeltaker Berit Vetlejord, som er seksjonsleder i kulturlandskapssenteret i Hordaland fylkeskommune, er litt stolt av at det var fra Hordaland fylkeskommune initiativet til Nordsjøløypen kom. Nå er det et EU-støttet prosjekt.

Bar jord til gravplassen

— Her bak finner en det eneste gjenværende nothenget i Øygarden. Egil Sæle peker der han står på kaien i Hellesøy, og forteller at like ved ligger Hellesund hermetikkfabrikk. Den hadde en blomstringstid da sildefisket sto på det høyeste, men holdt det gående til helt ut på nittitallet.

Det er vakkert kulturlandskap, men ikke mye å se til sjøen de fire kilometerne turen strekker seg fra Hellesundet til den gamle kirken ved Hjelmevågen.

— Her på stien gikk folk til fots til kirke før i tiden, hvis de ikke tok seg frem i båt. Hjelme kirke ble bygd i 1875. Før den tid måtte folk ro over fjorden til Manger eller Hordabø, forteller Sæle.

— Og alle var pliktige til å bære stein og jord til kirken og gravplassen på Hjelme. Det skjedde i flere omganger, helt frem til 1930-tallet.

Skiftet i naustet

Norvald Halland som har reist fra Lindås for å være med på turen, forteller at hans oldefar forliste i Hjeltefjorden i 1881. «Kullseilede på hjemtur fra kirken» sto det i kirkeboken. Da var hans bestemor fire år gammel.

— De tok ut i all slags vær, og skiftet i naustene i Hjelmevågen før de gikk i inn kirken til bryllup eller konfirmasjon, forteller losen. I dag blir gamle Hjelme kirke bar brukt i forbindelse med bryllup.

Inne i kirken synger både Egil Sæle og konen Anne Lise Grøm, som er kantor i Øygarden, religiøse folketoner, slik folk i Øygarden sang i gamle dager. Sæle kan huske fra sin barndom at i begravelser gikk det tre menn foran kisten og sang slike gamle salmer. Han kan fortelle at da biskopen var på visitas i 1881 syntes han at kirkesangen var dårlig i Manger.

— Slik sang min bestemor, kan jeg huske, forteller Daniel Torsvik.

— Hun sang så fint, men det kunne være både ti og tolv vers, så en måtte ha tålmodighet, smiler han.

Tømmer fra 1600-tallet

Ved veis ende etter seks kilometer, på Sæle gård, viser Egil Sæle frem Adnastovo, som er den eneste gjenværende resten av en gammel stove som sto på Sæle da det enda var klyngetun på plassen. Stova var del av et hus på 35 meter. Alt ble revet, men siden Adnastovo sto på egen grunn ved utskiftningen av det gamle tunet, ble denne stående. Og det er de glade for i dag, ekteparet Sæle. For i huset er det gammelt tømmer fra 1600-tallet, og det er det ikke alle gamle stover som har.

Men Sæle har mer på lager. Han leder oss til fotoutstillingen sin, og videre opp gjennom lynghagen som han er i ferd med å bygge opp. Her har han i dag 50 sorter lyng, men satser på å bygge ut hagen enda mer. Vi klatrer oppover i terrenget, og oppe på Skredhaugen ser vi endelig sjøen. Ut over Nordre Sælevågen og ut mot Lyngøy.

Og mot holmen Kråkelåten hvor det i juni er så spesielt vakkert med rød jonsokkoll, strandnellik, balderbrå og rosenrot.