— Tilbake til mitt elskede India, sier Camilla. I tre måneder skal hun med en sherpa som guide ri gjennom den vestbengalske delen av landet og lete etter husvære for drømmen - et barnehjem for indiske jenter.

— Jeg vil gi litt tilbake for alt India har gitt meg, forklarer Camilla, og klør seg litt på venstre overarm. Åtte ferske vaksiner merkes.

Med «å gi litt tilbake» mener hun faktisk at hun er klar for å bruke resten av livet sitt til arbeid blant indiske barn.

— For indiske jenter, presiserer hun.

For jenter som blir etterlatt på trapper, i skogen eller i bosspann som babyer. Eller som står i fare for å bli sex-slaver, barnearbeidere eller giftet vekk som 10-åringer.

Hun skulle gjort det sammen med ektemannen, men han døde for to år siden. Nå vil Camilla fullføre planene alene.

Et liv på reise

Første gang hun var i India var hun bare 11 år gammel. Hun ble fascinert av hinduismen og vendte tilbake flere ganger, ble yogini og fikk navnet Saraswati, som betyr «gudinne for all lære». Det hellige sanskrit-språket er hun viderekommen i.

Men hun har to grunner for reisen til India.

  • Barnehjemmet er den ene. Først og fremst barnehjemmet. En pilegrimsferd den andre, forteller hun.

Hun drømmer om igjen å få ligge i gresset ved Perlemoskéen i Maj Mahal og høre glemte guder viske henne sin historie.

— Sånn er jeg. Jeg danser med én fot, men har den andre godt plantet på Tellus, ler hun - og demonstrerer. Femten års ballett-trening sitter fremdeles, ser vi.

På venstre overarm har hun en lang tatovering, på sanskrit.

— Det betyr «Den perfekte kjærlighet», sier hun og stryker over tatoveringen. Hennes avdøde ektemann hadde også en sånn.

Etternavnet Chiaramonte har hun etter en amerikansk far med sicilianske røtter helt tilbake til en fjern pave og vel så det.

Hun er født i Lofoten, men delvis vokst opp i Boston, USA. Ustanselig har hun krysset grenser, som ung med sin mor, som voksen alene.

— Jeg har haiket Europa på kryss og tvers og undervist i yoga i Christiania, minnes hun og kaster det viltre «Løkkeberg-håret» bakover.

Sørget på seg hjerteinfarkt

Egentlig var barnehjemmet et prosjekt hun og hennes bergenske ektemann Trond René Chiaramonte skulle gjøre sammen.

Sammen hadde de planlagt å reise tilbake til India, der de traff hverandre for tolv år siden.

— Hans hindunavn var Vivaswan, som betyr «Den som bor i solen», forteller Camilla.

Men ektemannen døde og Camilla sørget på seg hjerteinfarkt og endte i rullestol.

  • Jeg har brukt flere år på å stable meg på beina, men nå er jeg klar for å ta fatt igjen, sier hun.

Hun har allerede sett seg ut byen Puri ved Bengalbukten sør for Kolkata (tidligere Calcutta) som et velegnet område for barnehjemmet.

— Et utrolig vakkert sted, vet hun.

— En stiftelse er under etablering, og sammen med gode hjelpere her i Norge er jeg i gang med å finne sponsorer, forteller hun.

Sponsoralvoret

At et barnehjem koster penger både å etablere og drive er hun fullstendig på det rene med. Men er ikke i tvil om at dette vil hun få til. Om det så skal ta år.

— Purusottama, sier hun. - Det er «for stort til å være forgjeves», oversetter hun.

— Men er det realistisk å tro at du skal kunne skaffe penger til å få barnehjemmet i drift?

— Jeg vil aldri tilgi meg selv hvis jeg ikke prøve r.

Midt i mai er hun tilbake i Bergen. Da begynner alvoret.

Sponsoralvoret.

MED INDIA I HJERTET: Å bygge et barnehjem for indiske jenter er målet for Camilla Chiaramonte når hun ifebruar reiser fra Bergen til India.
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN