DE FLESTE kvinner, barn og eldre ble internert på Framnes da tyskerne brente Telavåg og sendte mennene deres til konsentrasjonsleir i Tyskland i april 1942. Men alle lystret ikke tyskernes ordre om å innfinne seg på ungdomshuset for felles deportasjon.

Et 20-talls mennesker stakk av. De unngikk internering. Samtidig gikk de glipp av den tryggheten og det samholdet som tross alt ligger i det å være mange sammen om en sørgelig skjebne.

Robert Moen var fem og et halvt år den dagen tyskerne kom.

«Det var fint vårvær med sol og blank sjø. Jeg ser to tyskere som står utenfor steingarden for å meddele oss hva vi har å gjøre. Samles på ungdomshuset.» — Mor trodde det skulle gå noen dager, så ville alt være ved det normale i Telavåg. I stedet for å søke sammen med de andre i bygden, sendte hun de to eldste sønnene til en venninne i nabobygden Spilde for å spørre om vi kunne bo der til det hele var over.

Vi så at to av bolighusene i Telavåg sto i brann da mor samlet alle oss barna og la i vei gjennom utmarken. Min yngste søster ble båret på ryggen i en kipe. Vi ble hos Jenny og Hans i et halvt år. Der bodde vi femten mennesker i eit veldig lite hus.

Robert Moen (67) forteller familiens Telavåg-historie i en personlig utstilling som for tiden blir vist på Nordsjøfartmuseet. Han forteller om morens flukt med de syv barna, om hvordan de flyttet omkring og om den konstante angsten de levde med i tre lange krigsår.

«Utstillingen er en hyllest og takk til mor, som tross angst, fortvilelse og vanskelige omstendigheter klarte å holde oss sammen.» - Vår historie har ikke vært en del av historien om Telavåg. Det har handlet om dem som var i Sachsenhausen og på Framnes. Hadde mor valgt å la oss internere, hadde kanskje vi også fått krigspensjon. Det er sårt for oss å vite at mor ble mobbet i Telavåg etter krigen fordi hun tok et annet valg enn de fleste andre i bygden. De mente hun hadde sluppet lett som slapp unna tyskerne. Sannheten er at hun levde i frykt med tyskerne rundt seg i tre år, sier Robert Moen.

— Mor var modig som torde å trosse tyskerne. Det var et dristig valg hun gjorde. Hun utsatte seg for store psykiske påkjenninger. Det var mange tyskere på alle de stedene der vi bodde, både hun og vi var hele tiden redde for at de skulle oppdage at vi kom fra Telavåg.

«Når natten kom, barna sov og alt var stille, kledde mor ofte på seg og gikk ut for å tenke, og finne ut hva hun skulle gjøre.» Marta Moen flyttet til et lite hus på Steinsland med seks av barna. Lille Ingjald på fire år satte hun bort til en søster og hennes mann.

— Det var vanskelig for henne å velge hvilket av barna hun skulle sende fra seg.

Robert forteller at han husker Steinsland som et mareritt. De bodde der i et år.

«Jeg satt for det meste sammenkrøket under bordet, var livredd, følte at noen var ute etter meg og ville ta meg.» Fra Lærøy har han derimot flere gode minner. Dit kom Marta Moen med barna i november 1943, til et skrøpelig lite hus uten møbler eller annet innbo. Den første tiden spiste de stående og de sov på det harde gulvet. Det var kaldt og veldig vanskelig å få tak i mat.

— Men folk på Lerøy var så snille, de hjalp oss med innbo, og mor fikk jobbe på en gård, hos søskenparet Martha og Knut, på den måten skaffet hun oss mat.

Vi fikk ofte komme inn på gården, fikk sitte i den lave stuen og spise grøt og drikke melk. Da var vi i himmelen. Jeg har også strålende minner fra slåtten på Lerøy, vi barna fikk være med og kjøre tørrhøy med hest.

Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med oss om det ikke hadde vært for folkene på Lerøy, seier Robert Moen. Med tårer i øynene.

FAREN, Hans Moen, var borte på arbeid da tragedien rammet Telavåg. Han levde i skjul for tyskerne, men var regelmessig sammen med familien sin igjen fra høsten 1944. Hans var innflytter fra Nesna.

— At han var innflytter, kan ha vært medvirkende til at vår familie valgte annerledes enn de andre. Dessuten bodde vi på østsiden av sundet, litt utenfor selve Telavåg, seier Robert.

En gammel symaskin og en parafinlampe står på et bord ved utstillingen.

— De tilhørte mor. Symaskinen skaffet hun seg mens vi bodde på Lerøy, lampen fikk hun av en bydame som hadde hytte på Lerøy.

Han husker godt skoleveien på øyen. De møtte ofte tyskere på vei til og fra skolen.

— Hver morgen spurte vi mor om hun trodde de ville oppdage hvem vi var. Vi var så redde. En gang sto flere tyskere med maskingevær utenfor huset vårt. Men det var ikke oss de kom for å ta, de lette etter en russisk krigsfange som hadde flyktet.

SÅ KOM FREDEN. Marta og Hans Moen dorg som alle andre hjem til Telavåg for å bygge nytt hus på branntomten. De bodde i en liten brakke, og der hadde de ikke plass til alle barna. Robert, da ni år gammel, og søsteren Klara på tolv ble alene igjen på Lerøy i ett år.

— Det største problemet vi hadde, var å skaffe mat. Men vi tror mor hadde en avtale med noen voksne kvinner på øyen, i hvert fall kom de av og til til oss på skolen med spann fulle av suppe. Jeg og min søster satt og spiste suppe mens de andre barna så på oss.

De to barna hadde ansvar for høner og en gris. Robert forteller at de plukket hasselnøtter, samlet jordnøtter, spiste syreblad og plukket blåbær og tyttebær.

— Vi har aldri bebreidet mor fordi hun lot oss bli igjen på Lerøy. Hun var veldig snill, jobbet døgnet rundt for vår del og gjorde alt for av vi skulle ha det best mulig, sier Robert.

Før jul i 1947 flyttet hele familien inn i nytt hus i Telavåg.

— Mitt sterkeste minne fra den gangen er det elektriske lyset. Jeg løp rundt i alle rom og slo på lyset, jeg ble helt vill. Og så husker jeg første skoledagen i Telavåg. Jeg var så spent. Egentlig var det da, i 4. klasse, jeg begynte på skolen. Jeg hadde lite utbytte av skolegangen i krigsårene.

ETTER KONFIRMASJONEN i 1950, dro Robert fra Telavåg. Han ble fotograf og jobbet i Bergen.

I godt voksen alder har han gått til psykolog for plager krigsopplevelsene har påført han.

— Jeg fikk en knekk som barn. Årene på flukt påførte meg traumer som jeg fremdeles sliter med. Marerittene har fulgt meg hele livet. De kommer fremdeles. Jeg er veldig vàr og følsom, jeg orker ikke se Dagsrevyen når det handler om krig og elendighet.

Marta og Hans Moen snakket aldri med barna sine om det vonde de hadde opplevd under krigen. Nå er begge døde.

— Da freden kom, dreide alt seg om gjenoppbyggingen, det handlet om hvor godt og flott alt skulle bli. Ingen hadde tid til å se seg tilbake. Og ingen visste vel at det var viktig å bearbeide de vonde opplevelsene.

Først i de senere år har Robert snakket med søsknene sine om krigsårene. Noen av dem har bedt han la være å lage denne utstillingen.

— For meg er det blitt veldig viktig å fortelle vår historie. Vi ble like hardt rammet av tragedien i Telavåg som alle andre. Også vi mistet alt. I tillegg var vi så alene med frykten, vi syv barna og moren vår.

TRE ÅR I FRYKT: Robert Moen var fem og et halvt år da moren Marta rømte fra tyskerne med syv barn. I tre år flyttet de rundt og levde i stadig frykt for at tyskerne oppdaget at de kom fra Telavåg. De unngikk internering, men mistet alt, som alle andre.<br/>Foto: JAN M. LILLEBØ