I januar ga palestinerne valgseieren til en bevegelse som ikke bare Israel og USA, men også EU og FN med ulik styrke har karakterisert som terrororganisasjon. Det internasjonale samfunnet hadde diktert palestinerne et demokrati. Nå fremsto Hamas som deres valg. Hva skulle man gjøre?

Hamas ble møtt med kravet om å anerkjenne Israel og innstille terror og væpnet kamp før en regjering ledet av den islamistiske organisasjonen kunne bli forhandlingspart. Betingelsen hadde den logikk at det ikke var noe å forhandle om dersom Israel skulle vekk.

Så var spørsmålet hvordan Hamas skulle påvirkes. Folk som hadde observert organisasjonens vei inn i valgpolitikken mente å se tegn til at Hamas i praksis var begynt å omstille seg. Den prosessen kunne gå langsomt mot ukjent resultat.

ISMAIL HANIYEH er den nye palestinske statsministeren. The New York Times skriver om økonomiske sanksjoner og politisk isolasjon, brutt av Russland, som et amerikansk-israelsk forsøk på å forandre Hamas. Eller tvinge palestinerne til enda et valg, der de forandrer seg.

Etter det palestinske valget ser vi to reaksjoner. Russerne inviterte Hamas til samtaler i Moskva for å demonstrere at de kunne få til noe. Israel griper til sanksjoner. USA varsler det samme, og EU truer. Russerne vil gi tid. De andre vil med varierende grad av utålmodighet ha svar nå om den retning Hamas vil følge.

Israel holder tilbake skatter og avgifter det avkrever på vegne av palestinerne og mener at også den internasjonale giverlandgruppen ledet av Norge må reagere mot Hamas. USA vil ikke gi økonomisk støtte til et palestinsk selvstyre ledet av Hamas slik det har fremstått til nå.

Skal Hamas ta Israel til etterretning, må Israel og USA ta Hamas til etterretning. Alle tre leter seg frem. Den første israelske reaksjonen er alvorlig, men likevel begrenset, en trussel om verre ting dersom ikke Hamas skikker seg. Israel og USA kan ikke late som om palestinerne ikke ga Hamas seieren. Israel og USA gjennomfører noen tiltak. Hele trykket på en gang ville være et bud om full og uavvendelig krig: Ingen kontakt uansett hva Hamas gjør. Ute på den israelske høyresiden kunne det være bekvemt nok om Hamas intet ga, så slapp Israel å forhandle. Et kompromissløst Israel mot et moderat Hamas er ingen drømmesituasjon.

DEN PALESTINSKE selvstyreadministrasjonen er med Hamas på plass blitt en terroradministrasjon, sier Israels fungerende statsminister, Ehud Olmert. Dialog, sier den nye palestinske statsministeren, som kan tidens språk: Alt kan diskuteres. Det mener han ikke. Den israelske okkupasjonen må ta slutt, og så lenge det er et krav og ikke et faktum, får man ikke Hamas til å erklære sin overgang til pasifismen. Andre ord må brukes, om våpenhvile på bestemte vilkår. Det samme vil antakelig gjelde for anerkjennelse av Israel.

Det palestinske selvstyret ble opprettet som del av en internasjonal avtale hvor palestinerne godtok staten Israel som et faktum. På dette grunnlaget skulle selvstyret bygges opp med internasjonal økonomisk bistand. Israel slapp lettere fra motkravet, opprettelsen av en palestinsk stat.

Et Hamas-styre som vil ha vekk Israel bryter forutsetningene for bistanden. Men innstilles den, rammes palestinerne, og et sammenbrudd i selvstyret hjelper ikke frem moderate røster. Økonomiske reaksjoner og innskrenkninger i palestinernes bevegelsesfrihet får karakter av kollektiv straff, slik også israelske politikere har påpekt. Derfor meldes det at USA og EU skal ha fått Israel til å holde igjen så ikke alle palestinerne ble Hamas-tilhengere.

ISRAEL PRØVDE forgjeves å unngå PLO, men måtte ta Yasser Arafat som forhandlingspart. Nå har det fått Hamas som motpart. Israel kan gå utenom og bare snakke med den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas. Han varslet da også det nye palestinske parlamentet at han aktet å fortsette forhandlingslinjen han var valgt på.

Men Abbas kan ikke forplikte på tvers av Hamas. Han kunne imidlertid fungere som megler mellom Israel og Hamas. Det krever tid. De økonomiske sanksjonene reduserer den med mindre arabiske stater inntil videre erstatter pengesvinnet.

Økonomisk kunne det være et fremskritt at Hamas overtok. Arafat bygd opp en korrupt selvstyreadministrasjon. Det internasjonale samfunnet ga, men det var ikke de rette som gledet seg over gavene.