— Det er helt typisk. Når avisen er her for å ta bilde av Nøtteliten, så holder hun seg søkk borte, sukker Else og rister ut altandøren med en kaffekopp med seks-syv fristende, ferdigknekkete hasselnøtter oppi. Men til ingen nytte. Nøtteliten er og blir borte.

Det er ikke første gang Nøtteliten har vært borte «hjemmefra». I vinter var det vesle ekornet fraværende i flere måneder.

— Men tenk, hun kom tilbake akkurat den dagen mannen min døde, nå i februar. Er det ikke rart? Det var som om hun kom tilbake for å trøste meg, sier Else og blir litt blank i øynene.

Et klokt, lite ekorn

Den vesle damen bor i en av lavblokkene i Barliveien i Fyllingsdalen, med skogen rett bak husveggen.

— Første gang jeg så Nøtteliten, hang hun i en meisebolle fra altantaket. Det er over fem år siden nå. Hun kom oftere og oftere på altanbesøk for å spise av meisebollene. Og en dag da det var tomt for mat ute, hoppet hun over altandørterskelen og inn i stuen der hun stjal med seg en hasselnøtt. Det var da jeg begynte å sette frem en kopp med noen nøtter oppi. Siden har Nøtteliten kommet to ganger om dagen for å forsyne seg av nøttene. Og er det tomt i koppen, vet Nøtteliten at jeg har flere nøtter i en boks langt oppe i bokreolen. Da hopper hun opp dit og venter, forklarer Else.

Selv da borettslaget rehabiliterte fasaden og hadde hengt opp pressening over hele blokken, fant Nøtteliten frem til Else. Den hoppet like godt innunder presenningen, løp langs veggen og hoppet opp på altanen hennes. Et klokt, lite ekorn.

I det siste har Nøtteliten hatt med seg et annet ekorn - ifølge Else slett ikke så vakkert som «hennes» ekorn.

— Men kanskje de er kjærester og har stiftet familie i skogen bakom her. De sitter kanskje og ser på oss der borte fra akkurat nå, smiler den dyrekjære.

Småfuglenes beste venn

I den brede altankassen har Else plantet fargerike blomster. I ene hjørnet stikker en lang trepinne med tre spikre med knekk på opp av molden.

— ?

— Ja, tidligere var her trebord på ytterveggene. Da hadde jeg spikre på altanveggen, som jeg festet meisebollene på. Men nå som borettslaget har rehabilitert og skiftet ut treveggene med murplater, måtte jeg jo finne på noe annet for å få festet meisebollene. Fuglene elsker å sitte på den trepinnen, smiler den dyrekjære damen - som hver uke kjøper to brød som hun gir til spurvene.

— Hver morgen sånn i halv ni-tiden kommer det mange sultne fugler til altanen min. Og dersom jeg ikke kommer ut med mat til dem, banker de på ruten for å gi beskjed. Omtrent samtidig kommer Nøtteliten for å spise nøttefrokosten sin. Huff, jeg savner henne. Håper hun snart kommer tilbake, sukker Else.

Kjøttmeis i stueblomstene

En dag da Else sto ute på kjøkkenet og stekte fisk, hørte hun et voldsomt rabalder inne fra stuen. Hun løp inn dit, og fikk se en liten kjøttmeis som fløy frem og tilbake mellom bokreolen, stålampen og vinduet før den slo seg ned i en hengeplante på veggen.

— Den hadde nok fløyet inn fordi nøttekoppen til Nøtteliten sto på gulvet like innenfor altandøren. Jeg satte meg musestille ned i sofaen, trillet en knekket hasselnøtt ut på altanen og sa forsiktig: «Hva er det du skal, da? Du må gå ut, kan du skjønne!». Og jammensanten fløy den ikke ut og tok nøtten, sier Else.

Siden har hun hver morgen lagt en nøtt ut på altanen til kjøttmeisen. Og hver morgen kommer den og henter den. Et nytt vennskap er født.

— Ja, men jeg vil ikke ha fugler inne i leiligheten. De skiter jo på møblene. Nei, stuen er forbeholdt meg - og Nøtteliten, smiler den vesle damen - som lover å ringe oss dersom Nøtteliten skulle dukke opp igjen, kan hende med en liten ekornfamilie på slep?

PÅ UTKIKK: Else M. Brandsdal (76) står på altanen og speider etter Nøtteliten, som har vært borte i en uke nå. - Kanskje hun sitter i et tre og kikker på oss akkurat nå, sier hun. I mellomtiden får Else trøste seg med alle gråspurvene og den vesle kjøttmeisen som besøker henne hver dag.

TO BRØD I UKEN: Gråspurvene som bor i skogen ved Elses altan er jammen heldige. Hver eneste dag kan de kose seg med brødsmuler som hun deler ut til dem i altankassen.<br/>Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN