— Avskyelig.

Slik karakteriserer kreftspesialisten Dagfinn Øgreid bruken av utarmet uran i panserbrytende ammunisjon. USA har brukt denne type ammunisjon i en rekke kriger, til tross for at stoffet kan være kreftfremkallende i lang tid etter et treff.

I noen av disse krigssonene har norske FN- eller NATO-soldater rykket inn noen måneder eller år senere. En av dem skrev BT om i går. Oddvar P. Haugsdal tjenestegjorde i Bosnia i 15 måneder på slutten av 90-tallet. I 2001, over et år etter hjemkomst, fikk han diagnosen benmargskreft. Nå lurer han på om årsaken er stråling fra utarmet uran.

- Undersøkelse bra for alle

I 2001 undersøkte Øgreid en norsk FN-veteran, som fikk prostatakreft under tjeneste i Bosnia. Medisineren konkluderte med at det ikke var usannsynlig at sykdommen kunne ha sammenheng med eksponering for giftige kjemikalier og radioaktiv stråling.

— En ny undersøkelse vil være bra for alle parter: De som har fått kreft får et svar på om sykdommen deres kan skyldes uran. Det er også bra for forskningen. Og det må være godt for Forsvaret også, enten det er en sammenheng eller ikke. Usikkerhet er mye verre enn ikke å ha et svar, sier Øgreid.

Han var direktør for kreftklinikken ved Stavanger Universitetssykehus inntil i fjor. Han er nå medisinsk direktør i Nordiag AS, som utvikler metoder for kreftdiagnostisering.

- Sterk påstand, tynt grunnlag

Ifølge flere NATO-uttalelser er det ikke funnet link mellom utarmet uran i Bosnia og kreft. I 2001 gjennomførte Forsvaret en stor undersøkelse. Noen tusen veteraner som hadde tjenestegjort utenlands mellom 1990 og 2001 var gjennom legesjekk. Dessuten fikk 16.000 tilsendt spørreskjema. 12.000 svarte.

— Vi kan konkludere med at det ikke er noen grunn til å tro at utarmet uran kan føre til leukemi eller andre typer kreft, slo generalmajor Leif Rosén, sjef for Forsvarets sanitetsstab, fast i 2002.

Bente E. Moen, professor i arbeidsmedisin ved UiB, er imidlertid skeptisk til Roséns utsagn.

— Det er en sterk påstand på grunnlag av en så tynn undersøkelse, sier hun.

Ikke imponert av forskning

Moen påpeker flere svakheter:

  • Det var gått maksimalt 11 år fra tjeneste i krigssone til undersøkelsen ble gjennomført. Det er altfor kort tidsrom siden det kan ta opptil 20 år etter eksponering før mange krefttilfeller blir oppdaget. For noen typer kreft er latenstiden enda lenger.
  • Kreft er ikke spesielt fokusert i undersøkelsen. Diagnoser går ikke frem i registreringen av dødelighet blant dem som har deltatt. Forsvaret har ikke data fra Kreftregisteret, og eksponeringsdosen for den enkelte er dessuten lite omtalt.
  • 16.000 personer fikk spørreskjema og ble spurt om de hadde fått kreft. 12.000 svarte. Det er ikke sikkert det gir et korrekt bilde.

- Har moralsk ansvar

Moen er ikke imponert over forskningsinnsatsen på området. Hun kjenner til et par studier av veteraner fra Gulfkrigen og en dansk studie av Balkan-veteraner. Ingen av studiene fant overhyppighet av kreft.

— Også disse analysene ble gjort for tidlig til å kunne oppdage en overhyppighet dersom den er der.

Moen mener derfor at Forsvaret bør gjennomføre en skikkelig oppfølgingsstudie.

Hun peker også på Arbeidstilsynets forskrift fra 1985, som omfatter mennesker som blir utsatt for stråling i arbeidet sitt. Der står det at de skal ha en helseundersøkelse hvert tredje år.

— Det står ikke hva man skal gjøre dersom den ansatte slutter, slik som mange FN-veteraner har gjort. Men Forsvaret har etter min mening et moralsk ansvar for å sørge for slik helseovervåking resten av livet for dem som kan ha vært utsatt for denne type stråling, sier hun.

Lillebø, Jan M.