Svetten siler. Den søte eimen av fjelluft og einer slår mot oss i det vi kommer opp på Gullfjellet.

— Det er noe fascinerende med dette tidkrevende arbeidet, sier arkitekt Inga Lindstrøm (35). Hun står bøyd over et kratt med einer, iført arbeidshansker, blå snekkerbukse og hagesaks. Klipp, klipp.

— Samtidig ser jeg jo at dette er litt sært, medgir Inga, som har fått nevenyttig hjelp fra broren Christian de Vries Lindstrøm og arkitekt Gunhild Synnes.

Haugen med fersk brake begynner å fylle seg opp. Arbeidslaget tar seg en forfriskende dukkert i Osavatnet, som ligger der innbydende og stille mellom grønnkledde dalsider.

— Dette er god mentalhygiene. Du går ute hele dagen, sier Christian. Gunhild har lagt seg langflat i lyngen for å samle krefter.

— Puh, det blir lange dager, smiler hun.

— Det blir som en fjelltur. Vi har god tid, bader og har fine lunsjpauser og prater med grunneierne, forteller Inga.

Slik har de holdt på. I ukevis. Opp grytidlig om morgenen for å jakte på god brake. Og det synes.

Særlig på den bulende muskelen mellom tommelen og hånden.

— He he, ja du blir sterk i klypa, konstaterer Gunhild.

Gammel tradisjon

Det var ingen enkel jobb Inga tok på seg da hun fikk i oppdrag å bygge foreldrenes garasje.

— Vi lærte teknikken på Nordisk Kunstnersenter i Dale da vi flettet en hel langvegg med brake, forteller Inga og Gunhild, som synes det er viktig å ta vare på en tradisjon som er i fred med å dø ut.

Teknikken er gammel og ikke spesielt utbredt, men du kan risikere å komme over en og annen brakekledning i Samnanger, Vaksdal, Arna og Åsane. Tar du turen til Osterøy, der tradisjonen kanskje var mest utbredt, finner du i dag flere nyrestaurerte brakeløer.

— Jeg er opptatt av økologisk materiale, og som arkitekt er det en utfordring å lære nye teknikker. Einer er undervurdert som bygningsmateriale, mener Inga, som til vanlig jobber som arkitekt ved Gaia på Lista.

— Mener du folk nå bør begynne å kle garasjer og uthus med brake?

— Nei, det går jo ikke. Folk har ikke tid til det, medgir Inga, som likevel synes byggeprosjektet er en nyttig erfaring.

- En luftig og god garasje

Gunhild svinger et stort lass med brake over hodet, og rusler ned en krokete sti til den nesten helt kamuflerte bilen.

Da de etter flere timers slit i fjellet setter kursen hjemover, alle tre i forsetet, er de et morsomt syn for andre trafikanter. Den lille røde Opelen kan så vidt skimtes.

Like komisk er det å se den delvis grønnkledde garasjen som står oppført blant millionvillaer og hollandsk glaserte takstein. Den er enkel i formen, men skal ifølge Inga gjøre god nytte for seg.

— Det blir en luftig og god garasje. En godt trædd brakevegg holder i minst 100 år, forklarer Inga, som har brukt nærmere to år på å fullføre prosjektet.

Og det er et imponerende arbeid som ligger bak. Hundrevis av arbeidstimer, 9000 håndklippede brakebusker. Hver busk er ca. 80 centimeter lang.

Halve lengden kvistfri. Når Inga trer buskene på plass, lar hun dusken bli hengende på utsiden mens hun fletter den nakne stammen fast til lektene som er spikret opp mellom reisverket.

— Naboene er kanskje ikke like begeistret for et slikt forhistorisk garasjeprosjekt?

— Jeg har ikke fått noen protester. Men jeg gjør jo ikke dette for å demonstrere, jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy. De fleste synes jo dette er litt morsomt da, smiler Inga.

Etter at buskene er trædd på plass, går Christian til verks med en elektrisk klippesaks. Veggen blir stusset, og snart er den like velfrisert som en puttinggreen, frodig og grønn. Men med tiden skifter den farge og blir gråbrun.

Garasjetaket er også blitt behandlet etter en god gammeldags oppskrift.

— Jeg lærte metoden fra en fisker i Austevoll. Taket er satt inn med en blanding av tjære og tran, forteller Inga.

Christian flirer.

— Det luktet fiskeolje i ett år her!

NÅ BRAKER DET LØS: Med bilen fullastet av brake bærer det til Paradis for å bygge garasje. I bilen sitter tre garasjebyggere sammenklemt i forsetet.
FOTO: VEGAR VALDE