— Kjenner du Super-Ray? Han e' en luring.

Eddie er en luring, han også. En superluring.

Siden midt på 1950-tallet har gledessprederen fra Slettebakksveien vært et kjent og kjært innslag på Brann Stadion. På kamper og trening. Hver dag, året rundt, har han vært der med smilet sitt og optimismen. Gitt klapp på skulderen når det har gått bra, og trøstet i målløse stunder.

Som da Brann tapte 0-1 i semifinalen mot Fredrikstad i 1961, med 32.000 tilskuere innenfor og utenfor det grønne plankegjerdet.

Eddie husker den kampen også. Det var før han fikk sølv i håret. Den gang Trygve Andersens brystkasse brysket seg fra egen 16-meter til motstanderens straffemerke

— Trygve Andersen var god, husker Eddie.

Visstnok nesten like god som Per Egil Ahlsen og «Reidar» Drici. De to er Eddies «all time stars» i Brann, ved siden av Pesen og Kniksen, selvfølgelig.

Ti tusen ganger

Rundt regnet ti tusen ganger har Eddie gått løypen mellom Slettebakksveien 61 og Stadion. Forbi Fridalen skole og brannstasjonen, og ned bakken til Idrettsveien og Sprinteren.

— Det hendte at jeg måtte hente ham hjem om kveldene. Han kunne like godt hatt sengen med seg ned på Stadion, forteller mor Thelma Aarseth.

Ikke rart at Eddie for noen år siden fikk sin egen Brann-sang.

Men nå har gla'gutten fått problemer. Med beina. De bærer ham ikke skikkelig lenger. Turene til Stadion er blitt sjeldnere og vanskeligere. Det er nye tider for Eddie. Dessverre.

— Han er ustø. Jeg er redd for at han skal bli dyttet overende i trengselen på kampene, sier moren. Derfor holder hun ham ofte hjemme.

Under høstens Rosenborg-slag, for eksempel, satt Eddie i heimen og var lei seg. Veldig lei seg.

Største gleden

Men ikke i dag. I dag skal han på Brann-trening. Med Bysiden. Oppdresset i rødt supporterskjerf og bestecapen.

Å treffe Geddi og Azar og Thorstein og Raymond og Teitur og alle de andre «luringene», er livet for Eddie.

— Brann er den største gleden han har hatt i livet sitt. Stadion-turene har vært et daglig høydepunkt for ham. Det er Brann som har holdt ham oppe, sier Thelma Aarseth.

— Det er helt rørende hvordan klubben har tatt vare på ham, synes hun.

Som på 50-årsdagen. Da fikk Eddie en drakt med nummer 50 på ryggen og med alle spillernes autografer på.

Da er du ikke hvem som helst, liksom.

Multekrem julaften

— Nå er det grådig lenge siden jeg har vært på Brann-trening, sier Eddie.

I bilen på vei til vinterkvarteret i Vestlandshallen får vi vite at Eirik Bakke i Leeds står øverst på ønskelisten hans, og at Brann blir nummer tre i serien neste år.

Han har det med å være litt optimistisk, Eddie.

Derfor er årets nitriste midt-på treet-plass i Tippeligaen en skuffelse han har lagt bak seg.

For nå er det jul igjen, og Eddie gleder seg til dagens møte med 2002-stallen. I forsetet stemmer han opprømt i «På låven sitter nissen...», og fotograf Knut Strand faller inn omtrent ved julegrøten.

Ny Brann-paraply

På Vestlandshallens grønne gress står trener Teitur og vinker til Eddie med høyrekrykken.

Super-supporterens ansikt sprekker i et stort gjensynssmil, og han strener mot kompisene.

— Hvordan er formen, Eddie? spør Super-Ray, Eddies nest største favoritt - etter Geddi.

— Hva ønsker du deg til jul, da?

— Ny Brann-paraply! Eddie er ikke i tvil. Og nissen fanger nok opp ønsket.

For det går aldri en jul uten at Brann husker på sin mest trofaste supporter med en hilsen.

Eddie småfleiper litt med Azar og Alex og slår seg ned på benken ved siden av en småfrysende Thorstein Helstad, som står over treningen denne dagen.

— Snart er det hjem til jul, Eddie, forteller spisshelten.

Preiker med Geddi

— Dere må bli bedre i forsvar neste år, formaner Eddie med pekefingeren i været.

— Du vil vel ha skiftet ut sånne gamlinger som meg da, flirer Geirmund Brendesæther, hurtigtoget på Branns høyreside..

Nei da, det vil ikke Eddie, i hvert fall ikke Geddi. De to har kjent hverandre i ti år, og Brann-spiller nummer 11 er favoritt-luringen hans.

Så blir det litt prat om julen og familien. Geddi forteller at han spiser riskrem julaften.

— Nei, multekrem er tingen etter pinnekjøttet, mener Eddie.

- God jul, Teitur!

Etter en times pep-talk er han fornøyd.

— God jul, Teitur, roper han og får et hyggelig krykkevink tilbake.

I bilen hjem siger julestemningen på igjen.

«Her kommer dine arme små», synger Eddie.

Supporteren i Branns hjerte.

GODE VENNER: De har kjent hverandre i ti år. Geirmund Brendesæther er en av Eddie Aarseths Stadion-favoritter.
Foto: Knut Strand