Det farlige ebolaviruset tar livet av opptil 90 prosent av alle som blir smittet, og fører til panikk og skrekk der utbruddene oppstår. Sykdommen brøt ut i et jungelområde i et land med lite utbygget infrastruktur. Det er vanskelig å nå pasientene og få spredd informasjon. Innbyggerne er avhengige av kvalifisert hjelp utenfra.

Antall ofre i Guinea har økt jevnlig de siste tre ukene. Når dette skrives, rapporterer myndighetene om 134 mistenkte tilfeller og 84 døde. Sykdommen har spredd seg fra landsbygden til hovedstaden Conakry, videre til nabolandet Liberia og trolig også til Sierra Leone og Mali. Mest sannsynlig kommer dødstallene til å stige i dagene som kommer.

Vel 1800 døde siden 1976

Det finnes i dag ikke vaksiner mot eller behandling for ebola. Dagene går med til smertelindring og behandling av pasienter. Det er viktig å gjøre det man kan for å gi pasientene en verdig av avslutning på livet.

Det er anslått at over 1800 mennesker totalt er blitt syke av ebola siden det første utbruddet i daværende Zaire brøt ut i 1976. Av disse har 1300 dødd. I den store sammenhengen er dette relativt lite hvis man sammenligner med andre smittsomme sykdommer som for eksempel hjernehinnebetennelse og influensa. Men ebolaviruset er unikt og ekstremt dødelig, og det er bare rask intervensjon og isolering av utbruddene som har hindret større dødstall.

Fra både dyr og mennesker

Ebola kan smitte fra både dyr og mennesker. Viruset overføres gjennom tett kontakt via blod, sekreter som svette og spytt eller andre kroppsvæsker, som for eksempel avføring eller oppkast. Men utenfor kroppen overlever ikke viruset lenge.

Målet er å identifisere det vi kaller «pasient nummer en», altså der utbruddet startet. Det kan øke evnen til å begrense utbruddet.

Helsearbeidere har ofte blitt smittet mens de behandlet pasienter, uten å vite at pasientene var syke av ebola. Det kan skje hvis helsepersonellet er i nær kontakt med pasienten uten at de bruker beskyttelsesutstyr som hansker, masker og vernebriller. Spesielt farlig er pasienter med blødninger. I land i sentrale deler av Afrika er det dokumentert smitte fra håndtering av sjimpanser, gorillaer, flaggermus, aper, antiloper og pinnsvin, syke eller døde. Ebola kan også spres via sprøytespisser, medisinsk avfall, sengetøy og klær.

Plikt å delta

Begravelser hvor sørgende har direkte kontakt med den avdøde er også en årsak til smitte. I enkelte områder i Afrika er det en kulturell og religiøs plikt å delta i begravelsesprosessen. Det kan bety at de nærmeste pårørende vasker og berører kroppen til avdøde.

Siden døde kropper kan være smittefarlige opp til 60 dager, må all vask av kroppen og begravelsen gjøres nøye og kontrollert, samtidig som man respekterer lokale skikker og seremonier.

Diagnostisering av ebola er komplisert fordi symptomene i tidlig fase av sykdommen er de samme som for en rekke andre sykdommer (se notis). Det er bare laboratorietester som sikkert kan slå fast at det er ebola. Testene er også svært risikofylte siden man er i nær kontakt med viruset. Derfor bruker man maksimal beskyttelse og verneutstyr, for det har hendt at mennesker er blitt smittet på grunn av manglende verneutstyr.

Forsterker immunsystemet

Pasientene blir behandlet for dehydrering og får oksygen. I tillegg må blodtrykket stabiliseres og alle kompliserende infeksjoner behandles. Noen får da forsterket immunsystemet og overlever. Under de første ebolautbruddene kunne man ikke gjøre annet enn å isolere pasientene. Leger Uten Grenser har siden utviklet medisinske retningslinjer som gir håp for flere gjennom smertelindring og behandling av symptomer. Det fører til at flere av organisasjonens hjelpearbeidere risikerer å bli smittet, men ved å ta denne risikoen redder man flere liv.

Siden døde kropper kan være smittefarlige opp til 60 dager, må all vask av kroppen og begravelsen gjøres nøye og kontrollert.

Selv om det er vanskelig å diagnostisere ebola, er det viktig å isolere mennesker som viser tegn på sykdommen. Deretter kan behandlingen av symptomene fortsette til riktig diagnose er stilt.

Jakter på kilden

Leger Uten Grenser har god erfaring med å isolere og begrense ebolautbrudd. Sist organisasjonen var i aksjon, var i Uganda in 2012. Da innførte vi et kontrollområde rundt behandlingssenteret.

Et isolasjonssenter er en helt særegen medisinsk struktur. Det er strenge regler for hvem som kan jobbe på innsiden, hvordan man tar seg inn og forlater bygningen. Alle regler må følges strengt.

Etter isolering og håndtering av pasienter, består arbeidet i å begrense omfanget. Dette er en jobb for epidemiologer. De kryssjekker data og tilgjengelige opplysninger for å identifisere og kartlegge alle pasienter, alle mistenkelige pasienter, og alle man mener har vært i kontakt med en pasient. Målet er å identifisere det vi kaller «pasient nummer en», altså der utbruddet startet. Det kan øke evnen til å begrense utbruddet.

Forstå tro og tradisjoner

Alle som jobber med sykdommen, må forstå folks frykt, kultur, tro og tradisjoner. Derfor bruker Leger Uten Grenser antropologer og psykologer ved alle utbrudd for å kunne støtte pasientene og hjelpearbeiderne.

Ebola er en sykdom vi har begrenset kunnskap om. Sykdommen blusser opp i jungelområder etter kontakt med dyr, og dør som regel raskt ut. Sykdommen rammer kun i Afrika og har tatt relativt sett få liv. Derfor har det vært liten interesse for å forske på og utvikle medisiner.

Ikke til Norge

Det er erklært helsekrise i Guinea, men det er fremdeles lite panikk, og folk er oppmerksomme på smittefaren. Ebola er en svært alvorlig sykdom, men det er lite sannsynlig at den sprer seg til Norge. Vi har aldri hatt noen, så vi trenger nok ikke være bekymret. Sykdommen har ikke høy smittefare — med mindre man er i nærkontakt med smitten. Dessuten kan vi regne med at det profesjonelle norske helsevesenet reagerer raskt og isolerer mennesker som viser symptomer.