Og medisinbruken går ned.

Geitekillingen er nettopp født. De ansatte ved senteret strømmer til, ler og prater. Litt lenger unna står fire unge schizofrene. Hver for seg. Uten kontakt med noen. En fødsel er for sterkt.

– Kom og se på killingen, Jan Erik, roper Bård. Det var han som oppdaget den nye verdensborgeren i geitehagen. Helt utenfor sesong, og uten at noen av de ansatte visste at geiten var drektig. Det er ikke mer enn noen dager siden to geiter kom til sentret. Tjuvparing, lyder det blant kjennere.

– Ja, ja, jeg kommer, jeg, sier Jan Erik. Forventningsfull og samtidig litt engstelig. Han tripper sidelengs langs brakkeveggen bort til luken. Titter inn i bingen til mor og barn. Fester blikket noen centimeter til side for killingen. Så kikker han opp på veggen, før han prøver seg i retning av killingen igjen.

– Fin, den. Ja, ja, fin, den, sier han før han bråsnur og går.

Ute på tunet står en ung kvinne. Hun har som snarest vært innom bingen.

– Så fantastisk, sier jeg.

– Ja. Ansiktet lyser opp. Hun ser meg inn i øynene et lite sekund.

– Har du sett en nyfødt geitekilling før? spør jeg forsiktig.

– Nei, smiler hun. Så snur hun seg vekk. Jeg går inn i bingen. Da jeg etter et par minutter har retning mot henne igjen, vender hun seg sakte og tusler noen meter bort. Nok prat nå.

Knut Kraby (36) er også på kjapp visitt borte ved luken. Inne i brakken er det fullt av folk. Dit går han ikke. Ikke nå. Men litt senere er det tid for fôring. Det er en av Knuts oppgaver. To dager i uken. Foruten mat skal geitene ha vann, og bingen skal holdes ren. Hvis ikke Knut gjør det, går det utover dyrene. Det vet han.

Knut heller små brødbiter i en bøtte, og gir de to geitene en håndfull annenhver gang. Bevegelsene er mekaniske. Det er ikke dagen for den store kontakten mellom ham og dyrene. Andre dager klapper han dem og småprater litt. Dette er likevel kjempefremskritt i forhold til utgangspunktet for to år siden. Knut likte ikke dyr, og arbeidet så han på som en «møkkajobb». Få kunne forestille seg at Knut i det hele tatt ville ta på dyrene.

– Jeg vet at geitene liker meg. Det er lettere å være sammen med dyrene enn menneskene. Jeg må klare meg selv og være positiv, sier Knut.

Han forteller at han prøver å se litt på andre, og ikke bare være opptatt av hva han selv tenker hele tiden.

– Hvordan andre tenker om meg opptar meg mye. Dyrene hjelper meg til ikke å tenke så mye. Jeg føler ofte at jeg ikke duger til noe. Det er veldig vondt, sier Knut.

Etter hvert er mye av arbeidet blitt rutine. Han vet hva han skal gjøre. Men det er ikke alltid han klarer det. – Arbeidet er både positivt og negativt. Jeg får det som jeg vil ha det, men dyrene kan være litt rampete av og til. Jeg er veldig kritisk. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal gjøre tingene, forteller Knut og legger ut om hva han gjør i løpet av en uke.

– Jeg gjør en all right jobb. Må være fornøyd med det.

Jeg trives her. Jeg er fornøyd, sier Knut.

Han er vokst opp på Lillehammer, og flyttet til Oslo i 1985. De første symptomene på sykdom var der, og snart var han ute av stand til å ta vare på seg selv. Siden har han bodd på flere psykiatriske institusjoner.

Til Leirvoll kom han for tre år siden. De to siste årene har han deltatt i det nye dyreprosjektet ved senteret sammen med tre andre schizofrene i alderen 35 til 45 år. Nå kan han gå på svakere medisiner og lavere doser enn før. De aggressive utblåsningene der han kastet ting veggimellom er også helt borte.

– Schizofreni. Det er veldig vondt å ha. Jeg har gode tanker, og dårlige tanker. Men jeg må skjønne at jeg er verd noe. Hovedsaken er at man gjør noe, sier Knut før han styrter ut for å ta seg en røyk.

– Schizofrene er vare for nærhet, og veldig sårbare mennesker. Hvis de blir tryggere på dyr, er det lettere å bli trygg på mennesker også. Det har vi god dokumentasjon på både fra England og USA. Vold i institusjoner som har satset systematisk på dyrehold er for eksempel gått ned med 50 prosent, sier Sveinung Takle, leder av Leirvoll psykiatriske senter.

Han er født og oppvokst på gård med mange dyr i Brekke i Sogn, men flyttet tidlig til Bergen og senere Oslo. Etter at Takle ble utdannet psykiatrisk sykepleier, har han vært leder for akuttinstitusjonen for stoffmisbrukere i Oslo, prosjektleder ved Dikemark psykiatriske sykehus for oppbygging av sterkavsnittet i regionen, og han har jobbet som sykepleier i fengsel og innen rusomsorg.

Siden resultatene er så gode, vil Leirvoll psykiatriske senter kjøpe flere dyr. Frem til september hadde de sauer, høner, hane og katter. Nå er sauene byttet ut med geiter, som er mer krevende med tanke på kontakt. Flere høner og minigris er på plass i løpet av høsten. Takle satser også på hunder – dalmatinere og de små nøstene schih-tzu. Hundene skal delta i utstillinger der skjønnhet, gemytt og bevegelser vurderes.

– Det er bare de «viderekomne» som kan være sammen med hunder. Vi har et etisk ansvar for dem. De skal ha det bra, og ikke bli misbrukt i en terapeutisk oppfølging, sier Takle. Så langt har de ansatte gjerne tatt med sine egne hunder på jobb. Pasientene får kose med dem og gå tur – hvis de er i stand til det.

– Jeg var spent på forhånd, men vi har bare positive erfaringer. Vi har ikke hatt ett eneste tilfelle der pasientene har vært inhumane mot dyrene, sier Takle.

Leirvoll psykiatriske senter er en privat stiftelse.

Sentret har driftsavtale med Oslo kommune, som sender schizofrene hit for behandling. 29 pasienter bor for tiden i hus som avspeiler behandlingsnivåene.

Alle pasientene må bidra til driften – ut fra sine forutsetninger. Det dreier seg om rengjøring, klesvask, kjøkkentjeneste, dyrestell og vaktmesterarbeid.

– Dette er ikke et hotell. Pasientene må få noe mer ut av hverdagen enn røyk og kaffe. Sånn sett er det nesten bra at økonomien vår er så dårlig. Jobbene må jo gjøres, sier Sveinung Takle.