KNM «Uredd» ligger livløs på bunnen. Dykkere kommer ubåten og dens mannskap til unnsetning. Heldigvis er det bare en øvelse.

— Det er viktig å trene på slike situasjoner, både for oss om bord, og for minedykkerne, sier skipssjef Stian Kloster på Sjøforsvarets nyeste og mest moderne ubåt.

Minedykkerne er ubåtfolkets fremste redningsmenn. Forrige uke var dykkere fra flere nasjoner samlet på Haakonsvern for å trene på undervannsoperasjoner.

— Vi må til enhver tid være best mulig trent på ubåtredning, sier løytnant Wiggo Korsvik ved minedykkertroppen ved Ramsund orlogsstasjon i Nord-Norge.

Ned til 80 meter

Denne gangen ligger KNM «Uredd» bare på 18 meters dyp, like utenfor kaien på Haakonsvern.

— Våre dykkere skal kunne operere ned til 80 meters dyp. Dette er blåbær for folkene våre, sa Korsvik før øvelsen begynte.

Nede i ubåten venter mannskapet på signalene fra dykkerne. I en reell krisesituasjon er det viktig å holde seg mest mulig i ro for ikke å bruke for mye oksygen.

Plutselig høres fem bankelyder i skroget. Maskinmesteren finner frem en hammer og kvitterer med like mange bank.

— Nå er vi funnet, og dykkerne vet at vi er i live, sier «chiefen», Geir Pedersen.

Faste signaler

Det går en drøy halvtime. Så kommer neste bankesignal fra utsiden; to serier med fire bank i hver. Det er faste retningslinjer for alle NATO-landene for hvordan kommunikasjonen mellom ubåtbesetninger og dykkere skal foregå.

Maskinmesteren repeterer signalene fra innsiden av ubåten.

— Dette betyr at dykkerne har koblet oksygen og en kommunikasjonslinje til ubåten vår, forklarer Pedersen.

For en ubåt i nød kan oksygentilførsel være av avgjørende betydning. Det gir mannskap og redningsmenn utenfor ubåten bedre tid til å planlegge og gjennomføre en redningsaksjon med evakuering av alle om bord.

To evakueringsmåter

— Det spesielle ved å være om bord i en ubåt, er at vi ofte er avhengige av hjelp fra andre i en krisesituasjon, sier skipssjef Stian Kloster.

Det er to måter å evakuere en ubåt på - gjennom fri, individuell oppstigning, eller at mannskapet blir sluset ut til en miniubåt som kobles til skroget. Den siste metoden må gjennomføres på store dyp.

— Alle som kommer om bord må gjennom øvelser i fri oppstigning, sier kapteinløytnant Kloster. «Kursk»-ulykken for ett år siden har økt fokuset på sikkerhet.

— Men kravene var like strenge tidligere, understreker Kloster.

Ingen med klaustrofobi

Han går ikke uten videre med på at det kreves en spesielt sterk psyke for å tjenestegjøre i en ubåt.

— Jeg tror ikke det. Jeg har ikke sett noen som har fått klaustrofobi-tendenser her, sier skipssjefen.

Plutselig kommer nye bank fra utsiden.

— Nå er dykkerne klare til å sende om bord en trykkfast metallbeholder, forklarer Stian Kloster.

På fagspråket kalles beholderen «pod». Den kan inneholde nødvendige medisiner, mat, eller annet ubåtbesetningen har behov for mens de venter på å bli reddet ut.

Veltrente hender tar imot «poden». Øvelsen er over. Prosedyrene frem til en eventuell evakuering ble gjennomført prikkfritt. Denne gangen ble det ikke trent på å tømme ubåten for folk.

— Men det er viktig at dykkerne er drillet i rutinene, sier skipssjef Stian Kloster og dykkersjef Wiggo Korsvik.

KLAR TIL DYKK: Minedykker Nils Blekeli gjør seg klar til å dykke ned til ubåten KNM «Uredd» som ligger på bunnen på atten meters dyp.
FOTO: SJØFORSVARETS MINEDYKKERTROPP