Søndag for en uke siden: Sheikh Hasina feirer at hun får fire nye år som landets statsminister. Rundt henne jubler familien; de har klart det — igjen.

Seieren kom ikke akkurat etter en redelig fight etter demokratiske prinsipper. 154 av de 300 setene i parlamentet var allerede besatt av partiet hennes og støttespillerne, så flertallet var sikret.

Flere opposisjonsgrupperinger boikottet valget og satte fyr på hundrevis av valglokaler. Myndighetene fengslet over 1000 opposisjonsledere og aktivister de siste månedene. For eksempel forsvant lederen for partiet Jatiya, H.M. Ershad helt plutselig. Han var i allianse med regjeringspartiet inntil han sa han ville boikotte valget. Dermed ble han lagt inn på militært sykehus. Etter eget ønske, ifølge antiterrorgruppen som plukket ham opp hjemme en tidlig morgen.

Protestene fra menneskerettighetsgrupper hjalp ikke det grann.

Kvinne mot kvinne

Med nær 150 drepte i valgkampen og minst atten drepte på selve valgdagen er fasiten et av de mest voldelige valgene i landets historie. Og nå maner opposisjonen til generalstreik og kamp i gatene.

To mektige kvinner beskylder hverandre for bråket. Gjennom 22 år har valgets vinner Sheikh Hasina og rivalen Khaleda Zia byttet på å ha makten i landets to største partier. Hasina i partiet Awami League som styres av Mujib-familien og Khaleda i partiet Bangladesh Nationalist Party med base i familien Zia.

De familiedrevne partiene har inngått valgsamarbeid og parlamentariske allianser med hver sin skare av småpartier. Siden demokratiseringen tidlig på 1990-tallet har velgerne i realiteten hatt valget mellom to dynastier.

Nesten borgerkrig

Politikk i Bangladesh er blitt en familieaffære med to matriarker som leder hver sin klan, hvert sitt parti og sett med støttespillere. Det er blitt en vendetta mellom to erkerivaler så intens at den nesten førte til borgerkrig i 2006. Den reformvillige, militærstøttede interimsregjeringen som ledet landet fra 2007 til 2008, forsøkte å fjerne damene fra partiledelsene og fra landet.

Uten hell.

Dynastiske partier er det mange av i Sør-Asia, de mest kjente er Gandhi-dynastiet i India og Bhutto-klanen i Pakistan. Men der de dynastiske partiene er i krise i nabolandene, lever de i beste velgående i Bangladesh.Etter at landet ble løsrevet fra Pakistan i 1971, har de to største partiene blitt dynastier når nye familiemedlemmer i årenes løp har overtatt ledelsen og bygget seg opp politisk og økonomisk.

Glamour og mystikk

Politiske familiedynastier er en valgvinner i mange land. De er kjente og kjære. Særlig i fattige land der store deler av befolkningen ikke kan lese og skrive, fenger symbolikken, glamouren og mystikken rundt de politiske familiene. Folk har gjerne ikke peiling på partiprogrammene, men de stemmer helst på noen de kjenner.

Når man spør velgere i Bangladesh, sier de at de foretrekker en kjent kandidat fra familien fordi han eller hun har så gode lederegenskaper. Dessuten sier folk i partiapparatet at det er nødvendig med en ledende familie som kan holde partiet samlet. De er altså enige om at familiedynastier er bra og nødvendig. Så blir da heller ikke partilederen skiftet ut selv om partiet lider nederlag i valg.

Innsideinformasjon

Utnevnelser til partiledelsen og politiske beslutninger er en familiesak, politiske allianser en æressak. Vinner partiet valget, får familiemedlemmer stillinger i regjeringen, departementene og rundt omkring i statsforvaltningen. I Bangladesh driver for eksempel begge partiene med utstrakt salg av nominasjoner til valget. En sikker plass i et valgdistrikt der partiet står sterkt, koster nå nærmere 100.000 kroner i avgifter og gaver til partiet. Det er en investering som investorene regner med vil lønne seg.

Når de så er i posisjon, bruker de anledningen til å berike seg økonomisk. Det foregår gjennom arbeidet i fagkomiteene i parlamentet og når familiemedlemmer er ministere og viseministere i regjeringen. Og dem er det mange av. De bruker anledningen til å sikre seg at innsideinformasjon, utformingen av offentlige anbud, subsidier og statsstøtte. Store offentlige kontrakter går til firmaer eid av familien og familiens støttespillere.

I korrupsjonstoppen

Familiebåndene sikrer ikke bare tilgang på offentlige kontrakter, men også at skatt og offentlige krav og pålegg ikke blir så viktig. Ofte ser man at noen familiemedlemmer skjøtter politikken mens andre steller businessen, så dynastiske familier blir ofte svært rike.

Det omfattende salget av politiske posisjoner, favoriseringen av selskaper eid av mektige familier, ansettelser på politisk grunnlag, og direkte underslag av offentlige midler har gjort at Transparency International regnet Bangladesh som verdens mest korrupte land gjennom flere år. At landet er forbigått av flere andre land de siste årene, skyldes mer at de andre er blitt verre enn at Bangladesh er blitt bedre.

Reddet av bistand

Eneste trøst er at økonomien vokser og levekårene langsomt blir bedre, mens statistikken på barnedødelighet går ned. Noe av dette kan tilskrives bistanden.

Men det er som tidsskriftet The Economist skrev i fjor: Det skjer i hovedsak på tross av det politiske systemet, ikke på grunn av politikken.