1. juli 1673 så den danske embetsmannen Corfitz Braem en dykker arbeide med å hente opp en skipslast med kobber fra Kilstraumen i Austrheim.

Noe sånt hadde han aldri sett før, og noterte opplevelsen i dagboken sin. Dette er den eldste beskrivelse vi har fra Norge om dykkere i arbeid:

«Dukkeren er klæd udi læderklæder fra top til taa, staar saa udi en blyklokke og heises ned af skibet til grunnen, haver et taug hos sig, hvorpaa han trækker, naar han vil op igjen ... naar han kommer op igjen, da udgaar af samme klokke hans aande, hvilken han haver holdt hos sig, saasom en tyk taage».

Braem gir oss også tiden på hvor lenge dykkeren var nede: «Han var engang ved et halvt kvarter af en time neder paa bunden og lod sig flytte hid og did.»

Bjørn W. Kahrs ved dykkerutdanningen ved Høgskolen i Bergen, mener dette kan bety 53 minutter. Medlemmer av Dansk Dykkehistorisk Selskab er enig i vurderingen.

— Men nettopp dette skal vi teste, sier han.

Tegninger fra 1734

Fem mann i Norsk dykkehistorisk forening har lenge vært nysgjerrig på hvordan dykkerne jobbet og hvordan det egentlig var å arbeide på bunnen med den tidens utstyr. Derfor har de bygget en dykkerklokke etter tegninger fra 1734. Den prøvde de i bassenget på NUI i Gravdal tirsdag. Det var første gang på 200 år det har vært brukt en slik dykkerklokke i Norge.

— Hvordan gikk testen?

— Overraskende godt, sier Vidar Fondevik.

— Det var fullt mulig å sitte inne klokken og jobbe. Det viser at berging av skipslaster ikke behøvde være noe problem på 1600-tallet.

De aller eldste kilder vi har forteller om klokkedykking i Middelhavet allerede 300 år før Kristus.

Entusiaster

De fem som har laget dykkerklokken på dugnad er Vidar Fondevik, sivilingeniør og ansvarlig for undervannsteknologi ved NUI (Norsk undervannsinstitutt), og formann i Norsk dykkehistorisk forening. Prosjektetet er sponset av dykkeindustrien og oljeselskaper.

Bjørn W. Kahrs har også lang erfaring som dykkerinstruktør for nordsjødykkere, utenom jobben ved Høgskolen i Bergen. Gunnar Apelthun er nestkommanderende på DFS (Dykker- og froskemannsskolen på Haakonsvern) og Arne Johan Arntzen er tidligere sjef på samme skolen. Han representerer nå Norsk bransjeforening for undervannsentreprenører (NBU).

Til slutt har vi Rudolf Brekken, en av de mest rutinerte nordsjødykkerne våre, og er den eneste av de fem som fortsatt dykker aktivt. Med andre ord fem karer med mye erfaring - men ikke i klokkedykking fra 1600-tallet. Dette er ukjent mark. Men de har en instruksjonsbok å gå etter.

Gammel lærebok

1734 ga svensken Mårten Triewald ut en lærebok i klokkedykking, og herfra har de fem hentet arbeidstegningen.

Sannsynligheten for at det nettopp var slik dykkerklokken i Kilstraumen så ut er stor, for grunnprinsippet er likt på alle. Men på noen klokker hang det lodd under i noen kjettinger. Corfitz Braem sier ingenting om noe slikt i Kilstraumen.

På klokken de fem har laget står dykkeren på en liten plattform ca. en halvmeter under klokken. Plattformen er laget av bly og veier 350 kilo. Herfra er det plass til å arbeide med redskap i litt avstand fra klokken, og loddet er til liten hinder for dykkeren.

Til helgen skal de fem demonstrere dykkerklokken på et internasjonalt seminar for historisk interesserte dykkere fra alle miljøer.

— Vet vi noe om klokkedykkerne den gangen?

— Ikke mye, men at det var hardføre karer må vi gjøre regning med. Vannet er kaldt på 30 meters dyp, som er dybdegrensen, og hvis de skulle få jobben gjort er det ikke umulig at de også var utenfor klokken. Beskrivelsen av at de var kledd i lær fra topp til tå tyder på det. Men redskapene med de lange skaftene tyder også på at mye av arbeidet har vært gjort fra plattformen de sto på. Men alt dette skal vi prøve å finne ut av til sommeren. Da skal vi prøve klokken ute i sjøen, forteller Bjørn W. Kahrs.

Dykkerklokken de har laget er konstruert av tre og dekket med blyplater for å gjøre den lufttett. Nederst på klokken ligger blylodd i en ring rundt åpningen. De hele veier 1270 kilo. Hvis disse loddene dyttes av, vil klokken flyte opp. I tillegg henger et blylodd på 350 kilo i en kjetting underst.

Klokken har et volum på 1350 liter luft.

Kaperkapteinen Vinskjenk

Det var ikke hvem som helst som kunne ta på seg dykkeoppdrag på 1600-tallet. Det var nødvendig med kongebrev, og i Kilstraumen var det Jacob Vinskjenk, en tidligere dansk kaperkaptein, som dykket med sine medhjelpere.

Han var nok vant til litt av hvert, og tålte en støyt. Og det trengtes, for dykkeren kunne nok få solid hodeverk etter 53 minutter nede. Den gangen hadde de ingen kunnskaper om CO2-metning og oksygenforbruk, og døyvet smertene med en slurk brennevin når de kom opp igjen.

— For sikkerhets skyld tok de en slurk også før de gikk ned, de trodde at det fikk opp varmen, men det er jo det motsatte som skjer, forklarer Bjørn W. Kahrs.

I Kilstraumen var det bare luften i klokken dykkeren hadde å klare seg med, men i 1691 fant Haley, han med kometen, på en metode med å etterfylle luft fra en nedsenket tønne. Under testen på Themsen var fem mann nede i totalt halvannen time, med to ekstratønner luft En av dem som fikk overvære forsøket var nettopp Mårten Triewald, og dette prinsippet har han også beskrevet i læreboken fra 1734.

MARITA AAREKOL
MARITA AAREKOL
MARITA AAREKOL
MARITA AAREKOL