PÅ SLUTTEN AV FJORÅRET gikk en nyhet ubemerket hen i det rumenske nyhetsbildet: Mellom 60 og 100 rumenske romfolk — opprinnelig fra Buzau - ble fjernet fra teltleirene rundt Sognsvann av politiet i Oslo.

150 kilometer nord for Bucuresti, ved foten av fjellkjeden Karpatene, finner vi Calvini. Det er den eneste landsbyen i distriktet Buzau hvor flertallet av befolkningen er romfolk.

AV 4000 INNBYGGERE, er halvparten rom. De fleste har reist til vesteuropeiske land: Italia, Frankrike, Spania og — i senere tid - Norge. De som er igjen - eldre, syke og barn - vet ikke engang hvor deres slektninger befinner seg. Det eneste de vet er at de vandrer i Vesten.

Det er det eneste som betyr noe for dem.

Fra Frankrike reiser de problemfritt videre til Tyskland og deretter til Norge. Som følge av EUs Schengen-avtale, som Norge har sluttet seg til, er grensekontrollen mer eller mindre avviklet.

Romfolket synes å være de første rumenerne som har forstått hva et forenet Europa innebærer.

DUMITRU N. er 50 år gammel. Han og familien knekker valnøtter som de leverer på torget for å få litt penger til å overleve. I utkanten av landsbyen Calvini, bygget han et palass for pengene som han tjente da han var på reise i Europa.

Han har tigget, samlet panteflasker og lett i bosset. Man kan få nok penger til å bygge et palass i Romania i løpet av syv års vandring gjennom Vest-Europa.

Men for Dumitru ble alt sammen borte. Han kom hjem for å begrave sine foreldre. Hans søsken ble syke. Han slet økonomisk med sykehusoppholdet deres. Han gikk tom for penger. Nå knekker han nøtter på altanen foran slottet sitt og har det ikke så bra.

HAN VAR IKKE lykkelig mens han tigget i Vest-Europa. Og han er heller ikke lykkelig hjemme i Romania:

— Vet du hva? Vi drar til utlandet, samler inn penger, men hele dagen går til å lete i bossspann. Vi får hepatitt, går ned 30 kilo på to måneder, eller får lungebetennelse av å sove ute under stjernene. Vi ble jaget og slått av politiet. For et hundeliv.

Dumitru sukker tungt. Han vil snakke med meg, men vil ikke bruke sitt fulle navn.

DUMITRUS PALASS er som en festning av råmur med fuktighet i veggene. Han hadde ikke nok penger til å ferdigstille huset. Mellom de små tårnene på taket er navnene til barna hans trykket med aluminiumbokstaver:

Arthur, Anita, Antonio ...

For mange romfolk er metalltaket, som glinser i solen, viktigere enn selve huset. Prakten er viktigere enn komforten. Dumitru vil gjerne kalke murveggene også for at det skal se vakkert ut.

— Dersom Gud vil hjelpe meg, sier han.

DUMITRU ER BLITT medlem av Adventistkirken, og håper å få pengehjelp derfra. Han har begynt å snakke som en pastor også:

Tiggere Romania 3.jpg
CHRISTIAN DELCEA

— Jeg og familien min støtter oss på Gud inntil han kommer tilbake. Dette er alt jeg tenker på: Tilbakekomsten.

Han tenker likevel på å dra til Vest-Europa igjen.

— Dersom Gud vil, så drar jeg. Livet på jorden er bare et mellomspill. Jeg har syv barn - det er det som motiverer meg. For dem leter jeg i bosset, for dem gjør jeg alt. Staten hjelper oss ikke. Jeg kan ikke tigge i Romania, ingen gir meg noe. Om jeg blir her, så dør vi av sult.

Slik er mitt inntrykk av mange blant romfolket: Stolte­ og med en annerledes levemåte.

RUMENSKE POLITIKERE er tilsyne­latende lei diskusjonen om romfolket. Problematikken har vært debattert i år etter år, uten at man har kommet frem til en gjennomførbar løsning.

At mange nå har opp­daget Norge, bryr ikke de fleste rumenerne seg så mye om. Det er så mange fra romfolket over hele Europa fra før.

ROMFOLKET HAR representanter blant de folkevalgte, både parlamentsmedlemmer og en senator. Romfolket er representert gjennom et politisk parti. Det nasjonale byrå for romfolk er et organ som er underlagt regjeringen. Det ­finnes et titall frivillige organisasjoner som teoretisk sett utarbeider prosjekter for å hjelpe romfolket.

Men behandlingen av romfolket forblir et problem for Romania og landene i Vest-Europa.

I APRIL 2013 gikk en annen nyhet like ubemerket hen i rumenske medier: Norge, som er medlem i EØS, skulle bevilge mer enn 300 millioner euro til bærekraftig utvikling i Romania. Ti prosent av disse midlene skulle gå til støtte og integrasjon av romfolket i Romania.

Med andre ord betaler Norge Romania for å integrere romfolket. Hva kommer til å skje med disse midlene? Det er bistand av en betydelig størrelse, og minoritetsorganisasjonene kjemper for å få en del av kaken.

PETER FLORIN MANOLE er en ung rom, rådgiver i den rumenske regjeringen og medlem av regjerings-­partiet, Det sosialdemokratiske partiet. Han er rasende fordi midlene ikke blir brukt til utviklingsprogrammer for romfolk.

— Jeg tror ikke at nordmennene sender penger for å sponse­ valgkampen i Romania. Det merkelige er at den rumenske staten får innvilget bistand fra Norge, og i stedet for å dirigere disse midlene til Kunnskapsdepartementet for å redusere analfabetismen blant romfolket, går midlene til frivillige organisasjoner. Dette er ikke fornuftig bruk av pengene, mener Manole.

PALASSET: Dumitrus kjempehus ble aldri ferdig - tiggerpengene tok slutt. Nå står råmurene der som et skall fullt av fuktighet.
CHRISTIAN DELCEA