EN SVEKKET REGJERING valgte minste motstands vei i pensjonsforhandlingene med offentlig ansatte. Men fagbevegelsens gevinster vil trolig vise seg å være midlertidige. Pensjonsforliket i Stortinget tåler ikke så store forskjeller mellom offentlig og privat ansatte.

Det burde ikke være mulig å ta et så omfattende pensjonsoppgjør i samband med regulære tarifforhandlinger. Især ikke når et stortingsvalg står for døren. Hopehavet mellom fagbevegelsen og den rød-grønne regjeringen er så tett at den vegrer seg for en konflikt med viktige fagforbund og en mulig streik tett oppunder valget.

MEN REGJERINGENS maktesløshet har bare utsatt de overordnede problemene som skulle løses gjennom pensjonsreformen. Reformen skulle først og fremst sikre bærekraften i pensjonssystemet; at flest mulig eldre fortsetter å jobbe, og at det vil være penger nok til å dekke de økonomiske forpliktelsene overfor fremtidige generasjoner. Den rød-grønne regjeringen har nøyd seg med en midlertidig fredsslutning med den mest innflytelsesrike delen av fagbevegelsen i offentlig sektor.

Fremtidige regjeringer kan ikke tillate seg å være så prinsippløse. Pensjonsordningene for offentlig og privat sektor må henge sammen, en tredjedel av arbeidsstyrken kan ikke frikobles fra pensjonsforliket i Stortinget. I så fall vil forliket høyst sannsynlig rakne. Da må de politiske partiene, i og utenfor regjeringen, igjen prøve å samle seg om løsninger som kan overleve flere valgperioder. En slik omkamp er vanskelig å forestille seg.

HVIS MAN TAR forskyvningen mellom aldersklassene alvorlig, må man ta hensyn til at de økonomiske byrdene vil bli pålagt de yngre blant oss og våre etterkommere. Vi kan ikke basere oss på at den felles kaken blir så stor at det blir nok til alle; da risikerer vi å begå et generasjonsran.

Pensjonsforliket innebærer forholdsvis beskjedne innstramminger, som vil bli gradvis innført. Jo lengre vi utsetter denne tilpasningen, desto mer smertefull vil den arte seg. Årets pensjonsoppgjør for offentlig ansatte må rettes opp snarest mulig. Det er ikke vinnerne i dette oppgjøret som har mest behov for en solidarisk og mest mulig rettferdig pensjonsordning.

REGJERINGENS største bekymring bør være de som jobber deltid gjennom mange år og likevel blir minstepensjonister, og de 700.000–900.000 yrkesaktive som først for et par år siden fikk tjenestepensjon og adgang til avtalefestet pensjon. Regjeringen må se helheten og de langsiktige virkningene av pensjonsoppgjøret; det kan fagforbundene tillate seg å overse. Alle fremtidige regjeringer må dessuten sørge for at pensjonsoppgjør aldri mer skjer i et valgår.