Cruiseskipet Arion ligger og dupper stille i Eidfjorden. Et steinkast fra baugen ligger det nye hotellet Quality Hotel & Resort Vøringfoss. Fra de utendørs bordene til Fossatrommo Bar har vi åpent utsyn mot de utålmodige passasjerene som strømmer ut av den hvite doningen. Bussene står linet opp på kaien, og cruiseturistene slåss om å sikre seg det beste bussetet. Fossatrommo Bar byr på moderne lunsj— og småretter til en rimelig penge. Vi bestiller villsvinburger, lammepølse fra Hardanger og dagens store bakverk fylt med urteskinke. Alle rettene koster under 130 kroner. Eksperten blir godt fornøyd.

— Det er tydelig at fagfolk står bak. Maten er oppfinnsom og smakfull, sier Erik Halvorsen og snuser forsiktig på urteskinken.

Villsvinburgeren er laget av kjøtt fra Bekken gård, lammepølsene er hjemmelagde i Hardanger og urteskinken serveres med friske bønnespirer, fersk salat og tomater. Erik setter pris på de gode råvarene.

— Altfor mange kokker tar snarveier og kjøper ferdige poteter og grønnsaker fra de store industrileverandørene. Kokker med matglede og mye kunnskap lager heller maten fra grunnen av, med ferske og nøye utvalgte råvarer. Da er det nødt til å bli godt. Her var maten i tillegg spennende, sier han.

Bensinstasjonsslukt

Dessverre kan ikke maten på Fossatrommo Bar sies å være representativ for det Vestlandet ellers har å by turistene. Var det noe som forfulgte oss under turen, så var det skrukkete pølser, våt pommes frites og tørre hamburgere. Og bensinstasjonsslukt - den petroleumsaktige pølseosen som møtte oss i døren på bensinstasjonene vi stoppet ved.

— Jeg er litt usikker på om det er de industriproduserte grillpølsene, bensinpumpene eller kombinasjonen av de to som gjør at det lukter sånn, sier Erik.

— Men det frister uansett ikke mye.

Dermed blir første rast for dagen Storesvingen Fjellstove i Vik i Sogn. Ikke en bensinpumpe så langt øyet kan se. Men den velkjente bensinstasjonsslukten har tydeligvis fulgt etter oss. Idet vi stopper trenger den seg inn selv gjennom den minste vindussprekken på bilen.

Når vi stiger ut, blander lukten seg med eimen av nysvidde nederlandske bremser. Opplevelsen er komplett.

Erik kjøper eplekake og grillpølse.

— Ja, du trenger litt eplekake for å bli stor og sterk, sier den eldre damen bak disken og måler Eriks slanke kropp fra topp til tå.

Erik flirer. Hun skulle bare ha visst hvor mye Erik klarer å stappe i seg på en dag. Vi tar med oss maten og går ut for å nyte den fantastiske utsikten over Vik. Som en politihund på jakt etter hvitt pulver snuser Erik på pølsens langstrakte kropp. Målet er å avdekke nye fakta om bensinstasjonspølsen.

— Det lukter tynt, syntetisk skinn, fastslår han.

— Sikkert for at pølsene skal tåle lengre tid på grillen uten å bli skrukkete.

Han tar nok et langt nesedrag, før han biter forsiktig over både pølse og brød.

— Denne pølsen har en virkelig vond ettersmak. I gode pølser skal svinefettet smake søtt og fyldig. Dette smakte bare potetmel og symaskinolje, eller kanskje jeg heller skal si bensinstasjon.

Det finnes altså både bensinstasjonsslukt og bensinstasjonssmak. Du finner dem begge på Storesvingen Fjellstove.

— Det er veldig synd at de skusler bort det enorme potensialet de har. Lokal tradisjonsmat hadde gått unna som bare det i disse omgivelsene, sier Erik oppgitt.

Forlokkende gatekjøkken

Erik rusler slukkøret tilbake i bilen etter den dårlige matopplevelsen. Humøret stiger betraktelig når vi ankommer Havgula Fjordkjøkken på fergekaien i Vangsnes. På store, glorete plakater frister de med vossakorv og fiskeburger. Endelig et gatekjøkken litt utenom det vanlige, mumler Erik idet vi stiller oss i køen. Vi bestiller korv og fiskeburger, men får beskjed om at de er utsolgt for fiskeburgere. Vi tar en fish'n chips i stedet.

Men det som virket så forlokkende blir fort til bunnløs skuffelse. Vossakorven likner slett ikke en vossakorv, og fish'n chipsen svetter mer enn en halvfeit mann som trimmer juleflesket.

— Jeg spiser heller en tørr skive kneipp med hvitost enn dette her. Dette er gatekjøkkenmat av aller laveste sort, sier Erik, som definitivt har mistet den positive energien.

På fergen over til Dragsvik bestemmer vi oss for å prøve litt ekte fergekaffe. Kanskje det kan gi humøret en oppsving. For 17 kroner får vi maskinkaffe i Fjord1-beger. Erik er frempå med nesen igjen, før han tar en forsiktig slurk.

— Oisann!

Ansiktet vrenger seg i forundring og ubehag.

— Jeg tror jeg må ha trykket på feil knapp, den det sto "kaffe uten smak og aroma" på.

Han setter ikke videre pris på den fremtredende isoporsmaken fra kruset heller. Fergekaffen ender sitt korte liv i fergetoalettet.

Laber hotellbuffé

Fra Dragsvik går turen til Kvikne's Hotel på Balholm i Balestrand. Det gamle ærverdige trehotellet i sveitserstil er et av Norges største turisthoteller. Hotellet har lange tradisjoner, og har huset mang en fornem gjest. I spisesalen kan man velge mellom buffé og dagens meny. Vi går for buffé.

Det bugner av tilsynelatende utsøkte retter på det pent anrettede koldtbordet. Utvalget er også bra på varmrett- og dessertbuffeen. Men Erik henger likevel med leppen.

— Det er gjort lite for å heve smaksopplevelsen over det absolutte minimum. Overvekten av maten er masseproduserte produkter. På et slikt tradisjonsrikt hotell savner jeg de gode lokale råvarene.

Erik er særlig misfornøyd med ostebordet og dessertene. Samt det dvaske tilbehøret til varmrettene.

Vi blir iallfall mette, og beveger oss ut i salongene. Nasjonalromantiske malerier i gullbelagte rammer fyller veggene. Kong Harald og dronning Sonja smiler stivt fra en sidevegg. I en av de antikke sofagruppene sitter Matthew Lowell fra Malta og slapper av sammen med familien. De har ikke så mye godt å si om den norske turistmaten.

— There are pølse all over the place, sier Matthew.

Pølse har for lengst blitt en naturlig del av vokabularet.

— Maten er veldig amerikanisert, fortsetter Matthew.

Matthews far, Michael, er vegetarianer. Han har store problemer med å finne noe å spise.

— Jeg har ikke sett en eneste vegetarsuppe, og generelt sett er det veldig få alternativer for meg. Maten har ikke vært særlig kreativ og spennende så langt, sier han.

Konen Désiree nikker.

— Det er lite salater og frukt, og helt enkle ting som avokado er vanskelig å finne. Jeg ble også veldig forbauset da jeg ble servert frosset fisk på en fiskerestaurant. Hvordan går det an? Dere har jo fisken rett utenfor stuedøren, sier hun oppgitt.

Smakfull lokalmat

To spøkelser forfulgte oss under hele turen - pølsespøkelset og potetspøkelset. Potetspøkelset er de hermetiske og vakuumpakkede potetene. De som har skumgummikonsistens, snerk og ingen smak. Erik fikk et tristere drag over ansiktet for hver gang de gule klumpene ble servert. Men da vi ankommer Avhaldskafeen på Voss, får vi en positiv overraskelse. Her satses det på lokale og økologiske råvarer. Vi blir servert treretters lunsj i urtehagen på baksiden av kafeen. Bordet er av skifer og har tidligere vært en del av stuegulvet til smalahovekongen Ivar Løne.

Smaksopplevelsene kommer på rekke og rad. Først en knall rosa rødbetsuppe med dill, agurk og rømme. Så to store fjellørreter servert med løk, rømme, nykokte poteter, grønnsaker og hjemmelaget smør fra Tyssen gard. Og til dessert pannekaker fylt med ferske bringebær, is med vossakvann og stekte mandler på toppen. Alt til en billig penge. I likhet med oss andre er Erik henrykt.

— Et upretensiøst og særdeles smakfullt måltid. Jeg tror ikke verken Kongen eller Røkke kan ha så gode råvarer tilgjengelig som disse bringebærene, smøret og de ferske urtene. Dette er et bevis på at man ikke trenger store ressurser for å bruke lokale råvarer.

Pølsens iboende aroma

Neste og siste stopp er Trengereid Gatekjøkken. Endelig skal vi få svar på hvor bensinstasjonsslukten egentlig kommer fra. Her står det nemlig et stort skilt om at pølsene kommer fra Bønes Gårdsmat.

Når vi entrer gatekjøkkenet, strømmer en eim av frityr og grillkrydder imot oss. Men er den annerledes? Erik løfter sin nysgjerrige nese og tar et langt sniff. Vondt, ja - men han må vedgå at det ikke er den tradisjonelle bensinstasjonsslukten. Han spør jentene bak disken om pølsene virkelig er fra Bønes. De ser på hverandre, fniser og sier at de ikke har peiling. Erik prøver uansett to pølser. En ostepølse med bacon og en liten grillpølse.

— Ostepølsen er litt salt, men det smaker i det minste gris, og ikke fossil dinosaur.

Grillpølsen er det verre med. Den blir diskvalifisert som følge av for mange timer på grillen. Så var det denne bensinstasjonsslukten da. Hva er det egentlig?

— Jeg må konkludere med at bensinstasjonsslukten kommer fra fettet i de masseproduserte og utrolig spedde pølsene, ikke fra bensinpumpene. Det er rett og slett bare pølsens iboende aroma, flirer Erik.

<b>PÅ DET JEVNE: </b>Erik er ikke imponert over hotellbuffeen på Kvikne's Hotel. - Den er pent anrettet og utvalget er stort, men lite er gjort for å heve smaksopplevelsen over det absolutte minimum.<br/>FOTO: KNUT STRAND
<b>TRENDY MAT: </b>På Quality Hotel & Resort Vøringfoss i Eidfjord blir vi servert mederne og smakfull mat med lokale råvarer. De har blant annet villsvinburger og hjemmelaget lammepølse fra Hardanger på menyen.<br/>FOTO: KNUT STRAND
<b>SKUFFET: </b>Erik er skuffet over maten på Storesvingen Fjellstove i Vik i Sogn. - Det er synde at de skusler bort det enorme potensialet de har, sier ahn.<br/>FOTO: KNUT STRAND