«EG VIL DU SKAL LEVE», sier fjorten år gamle Kristin til mamma da hun besøker henne på sykehusets intensivavdeling. Kristin har dårlig samvittighet fordi hun ikke tror på de voksnes forklaring om at mamma har falt og slått seg. Føler seg skyldig fordi hun forstår at moren ikke kan ha blitt så skadet av et vanlig fall. Tenker at hun mistenker mamma for selvmordsforsøk.

Fem år senere, etter å ha prøvd flere ganger, lykkes trebarnsmoren. At det er selvmord, blir ikke nevnt med et ord i begravelsen. Og selv om dødsfallet lenge var varslet, snakker presten om at ingen vet hva dagen og livet bringer. Hva er det han prater om, tenker Kristin. Ved graven leser hun høyt et vers som moren har skrevet til henne i minneboken. «Et ord vil jeg gi deg, lite, men godt. Når noe går imot deg, så gi aldri opp.»

— Du måtte gi opp, men det skal aldri jeg gjøre. Jeg skal aldri gi opp, lover Kristin gråtkvalt.

INGEN MÅ FÅ VITE . Helt siden hun gikk i 8. klasse, har Kristin tatt bussen inn til Sandviken sykehus for å besøke mamma som stadig er innlagt. Heldigvis bor besteforeldrene like i nærheten, slik at Kristin kan si at det er dit hun skal. Hvis noen spør. Nesten ingen vet. Det er best slik. Senere er det vanskelig å fortelle hvordan mamma døde. Hun hadde problemer med hjertet, sier Kristin noen ganger.

MANGE ÅR SENERE . Ved kjøkkenbordet hjemme i leiligheten sitter 40 år gamle Kristin og forteller om sorgen. Den som nitten år etter at moren døde, ikke lenger var mulig å holde på avstand.

— Jeg fikk en senreaksjon for to år siden. Alt kom tilbake. Det var akkurat som en helt fersk sorg. Jeg gikk gjennom alle fasene med sjokk, fornektelse og bearbeidelse. Da mamma døde, følte jeg at jeg måtte være så sterk for familien og meg selv at jeg fortrengte mye av sorgen, sier Kristin.

Hun ble sykmeldt fra lærerjobben i to måneder, og en forståelsesfull lege på legevakten sørget for at Kristin raskt kom i terapi hos en dyktig psykolog.

MOREN VAR 39 år da hun fikk nervesammenbrudd og ble innlagt på Sandviken sykehus med diagnosen depresjon. Hun var reflektert, ansvarsbevisst og pliktoppfyllende, både i jobben og ellers. Kristin husker at moren var sliten og ga uttrykk for at hun hadde lyst til å trappe ned, men hun presset seg likevel videre. Til hun en dag ikke klarte mer og brøt sammen, på vei til en konferanse i utlandet.

I ettertid har det vært viktig for Kristin å få vite mest mulig om omstendighetene rundt morens død. For halvannet år siden kontaktet hun Sandviken sykehus og politiet, og fikk hjelp til å gå gjennom obduksjonsrapporten og andre opplysninger som sykehuset og politiet hadde i sine arkiver.

— Av en lege på Sandviken fikk jeg vite at min mor hadde reagert helt annerledes på medisinene enn det de forventet, hun gikk inn i en midlertidig psykose. Jeg husker pilleglassene. Hun fikk mange forskjellige medisiner. Min mor svelget lydig sine tabletter, forteller Kristin.

_Min sorg er blitt ren. I de vakre øynene til dere

som bærer samme smerte

ble min sorg vasket ren

fri fra taushet, skyld og skam. Jeg henger den opp

som store hvite laken

på lange snorer ute

i solen og vinden. Så går jeg opp

på det høyeste fjellet

og roper utover: «Min mor

min elskede mor

er død.»_

Diktet skrev Kristin etter sitt første møte med andre etterlatte i organisasjonen LEVE, der alle har mistet en av sine kjære i selvmord. Hun synes det er forløsende å sørge med andre som er i samme situasjon. Noen som vet hvordan det er å bære på en sorg som er annerledes. Fordi en du var glad i, valgte å avslutte livet.

- DET GJØR NOE med deg å ha en slik hemmelighet, jeg trakk meg nok litt tilbake sosialt. Bare noen få nære venner visste. Som barn og ungdom var jeg eventyrlysten, elsket å lese og likte å drømme meg vekk, ut i verden. Jeg var mye ute på turer, syklet og gikk, rodde og seilte. Besteforeldrene våre i Bergen var svært viktige for søstrene mine, far og meg, vi hadde også en god tante og andre voksne i nettverket vårt. I løpet av femårsperioden da min mor forsøkte å ta livet av seg, var det nesten ingen som snakket med oss barna om hva som foregikk. Da jeg fikk bekreftet av min tante at mor hadde forsøkt å begå selvmord, var det en lettelse å få klarhet i. Barn forstår så mye, derfor er det viktig å fortelle dem hva som skjer, understreker Kristin.

Etter at moren døde, fikk ingen av barna anledning til å se henne. Beskrivelsen av moren som Kristin fant i obduksjonsrapporten, tyder imidlertid ikke på at det var nødvendig å skjerme dem.

— Jeg kan ikke huske at noen i omgivelsene rundt oss sa noe direkte til oss etter at min mor var død. Kanskje folk virkelig ikke visste. Kjæresten jeg hadde da jeg var 19 år, syntes at jeg burde gå i terapi. Men jeg ville legge de vanskelige årene bak meg. Når bølgene av sorg kom over meg, ble jeg skuffet over meg selv fordi jeg ikke var kommet lenger, sier Kristin. Noen uker etter at mamma døde gikk Kristin opp til eksamen og fikk flere 6-ere. Hun fortalte ikke engang lærerne at moren var død.

I MANGE ÅR slet hun med skyldfølelse. Om nettene drømte Kristin til stadighet at hun klarte å redde moren. At hun rakk frem i tide.

- Den siste gangen jeg besøkte mor før hun tok livet sitt, virket hun så glad og harmonisk at jeg tenkte - nå er mamma frisk.

— Det er godt å høre om mennesker som overlever selvmordsforsøk. Akkurat som en del av min mor lever videre i dem som likevel ikke tar livet sitt. På en måte tenker jeg at et menneske i sterk lidelse har rett til å begå selvmord, men siden vi er så sammenknyttet med hverandre, blir lidelsen overført på oss som står igjen.

— Jeg kjenner at det er viktig å gi sorgen et passe stort rom i livet mitt. Min mors død har sikkert preget meg mye mer enn det jeg er klar over. Da jeg hørte på radioen at det skulle stiftes en organisasjon for etterlatte etter selvmord, og jeg forsto at vi var flere, var det utrolig befriende. Jeg gråt og gråt første gang vi møttes. Der er det rom for all sorgen, sier hun.

Kristin er opptatt av at døden eller ønsket om å dø, ikke lenger skal beholde tabustempelet. Det er bakgrunnen for at hun vil dele historien om morens selvmord med BTs lesere. Kristin ønsker heller ikke at folk skal synes synd i henne. I stedet vil hun at vi skal ta menneskelig lidelse på alvor og vise medmennesker i krise den største respekt og omsorg.

— Jeg husker jeg leste «Åndenes hus» fire år etter at min mor døde, en av somrene på hytten - og jeg tenkte ja, dette er språket for livet mitt også; alt i en stor gryte - en stor tragedie, små og store gleder, absurde hendelser om hverandre, mye humor, livsglede og en solid overlevelsesevne.

GJEMTE VEKK SORGEN: - Da jeg fikk senreaksjon på mors selvmord, var det så tøft at jeg orket nesten ingenting. Det å ligge på gresset under et tre og bare være til, var god medisin for meg, forteller Kristin.<br/>Foto: MARITA AAREKOL