De politiske kommentatorene opptrer på Twitter som i sitt originale medium, papiravisen: De sender meninger til et stort antall mottakere, men uten at de selv får med seg hva mannen i gaten har å si.

Marie Simonsens følgere tilsvarer en mellomstor norsk by. I sin feed får hun kun meldinger fra en liten vestlandsbygd.

Omtrent slik står det for eksempel også til med VGs profilerte politiske redaktør, Hanne Skartveit. Nesten 13.000 mennesker får servert hennes innlegg, mens hun selv mottar meldinger fra vel 100.

Kommentatorene snakker i megafon med hørselsvern.

Twitter har et demokratisk potensial der Kristine fra Lindås kan nå ut med sin mening om helsepolitikk, Yousef fra Syria kan dokumentere krigens brutalitet og Erik fra Fana kan diskutere luftforurensningen i Bergen. Men Twitters demokratiske potensial blir lite brukt.

Opplag gjør populær

Aviser har nedslagsfelt. VG og Dagbladet leses over hele landet. Bergens Tidende leses på Vestlandet. Aftenposten på Østlandet. Slik trenger det ikke være på Twitter. Hvorfor skulle ikke kommentatorer fra region— avisene, eller lokalavisene for den saks skyld, kunne bli like populære på Twitter som VGs kommentatorer? Alt ligger vel til rette for at kvalitet på innholdet er det som avgjør din følgerskare?

Nei. Twitter eksisterer ikke i en boble. Kjente kommentatorer fra store aviser har nesten konsekvent større følgerskarer enn mindre kjente kommentatorer fra mindre aviser. Selv om en mindre kjent kommentator er mer aktiv på Twitter enn en kjendis, gir ikke det nødvendigvis utslag i høyere popularitet.

For eksempel har Sven Egil Omdal fra Stavanger Aftenblad skrevet nesten dobbelt så mange twittermeldinger som VGs Anders Giæver. Likevel har Giæver nesten tre ganger så mange følgere.

Frank Rossavik fra Bergens Tidende har skrevet nær 25.000 twittermeldinger og har rundt 13.000 følgere. Dagbladets kjente samfunnsredaktør Martine Aurdal har over 22.000 følgere, til tross for at hun kun har postet vel 5000 meldinger.

Det er ikke hva du gjør på Twitter som avgjør om du blir populær på Twitter, men hvor stort opplag avisen du jobber for har.

Like barn leker best

På Twitter kan hvem som helst henvende seg til hvem som helst, om hva som helst. Til tross for at kommentatorene ikke følger mange, kan de likevel kommunisere med mange — for eksempel avisens lesere.

Min undersøkelse viser at kommentatorene i 43 prosent av meldingene som er markert med andre sine brukernavn, henvender seg til mottakere jeg har definert som «andre». Det vil si vanlige mennesker.

Det betyr imidlertid at omtrent halvparten av melding­ene er stilet til samfunnseliten - journalister, politikere og kjendiser. Denne gruppen er dessuten betydelig mindre enn vanlige folk. Samfunnseliten er med andre ord sterkt overrepresentert i den kommunikasjonen som kommentatorene har med andre.

Men for å gjøre èn ting klart: Dette kan like gjerne skyldes menigmanns manglende deltakelse og engasjement, som kommentatorenes arroganse.

TWITTOKRATIET: «Twittokratiet» er Twitters opinionsledere. Ikke bare tvitrer de mest i perioden, det er også disse som oftest fremmer synspunkter og får flest meldinger «retvitret». Flest meldinger sto Aftenpostens Vidar Kvalshug for med sine 198, tett fulgt av BTs Frank Rossavik. Deretter Marie Simonsen i Dagbladet og Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad.

Til tross for at Twitter legger til rette for en demokratisk meningsutveksling verden aldri har sett maken til, tyder mye på at dette ikke utnyttes til fulle. Aviskommentatorenes forhold til lesere er omtrent som i gamle dager.

Ingen saueflokk

Vi har allerede sett at kommunikasjonen med samfunnseliten er omfattende. Hvis vi så legger til grunn at Twitter er et viktig medium for kommentatorene, kan det være grunn til bekymring for demokratiet. Når alle sitter på den samme informasjonen, og befinner seg i den samme offentligheten, kan det føre til mindre meningsmangfold og større ensretting. Dessuten kan det føre til at kommentator­ene mister kontakt med vanlige folk, og i større grad deler samfunnselitens verdensbilde.

Det er imidlertid lite som tyder på at så er tilfelle.

For det første kan det virke som om Twitter ikke er spesielt viktig for innholdet kommentatorene produserer i avisen. Det drives lite research på Twitter, og i den undersøkte uken var det kun seks meldinger hvor kommentatorene eksplisitt søkte informasjon til kommentarer. Et eksempel er da Frank Rossavik spør: «Noen som har lenke til en oppdatert og kortfattet oversikt over Obamas sikkerhetspolitikk/utenrikspolitikk så langt?» Dessuten er det ikke ofte temaene kommentatorene tvitrer om, senere havner på kommentarplass i avisen.

For det andre er det overraskende sjelden meldinger med klare synspunkt blir postet. Kun syv prosent av meldingene er av en slik karakter. Et eksempel er Vidar Kvalshaug som tvitrer: «Send asylbarna hjem. Til Stovner, Steinkjer, Bergen, Bøler, Asker, Lom og andre steder det er naturlig for en norsk å bo.» Det tyder på at Twitter ikke nødvendigvis er et sted hvor meninger blir ytret i stor grad.

For det tredje er det lite direkte kommunikasjon mellom kommentatorene — de snakker ikke mye sammen.

Potensialet utnyttes ikke

På bakgrunn av analysen har jeg derfor ingen grunnlag for å si at kommentarene blir ensrettet av Twitter. Kommentatorene driver lite research, sprer ikke sine synspunkter, snakker i liten grad sammen og lager sjelden aviskommentarer om det de tidligere har tvitret.

På den andre side ser ikke denne undersøkelsen på langsiktige virkninger, ei heller i hvor stor grad kommentator­ene leser hverandres meldinger, uten nødvendigvis å respondere.

Twitter har kanskje ikke en negativ innvirkning på demokratiet, men teknologiens demokratiske potensial ser ikke ut til å bli utnyttet.

Flest meldinger sto Aftenpostens kulturkommentator Vidar Kvalshaug for med sine 198, tett fulgt av BTs Frank Rossavik. Deretter Marie Simonsen (Dagbladet) og Sven Egil Omdal (Stavanger Aftenblad).

Ikke bare tvitrer de mest i perioden, det er også disse som oftest fremmer synspunkter og får flest meldinger retvitret. Omdal, Rossavik og Simonsen er også de som oftest blir kontaktet direkte av andre kommentatorer. Skal noen utnevnes til medlemmer av «twittokratiet», er det rimelig å peke på disse.

«Twittokratiet» er Twitters opinionsledere. Kategorien «re­tvitring» består av meldinger som er skrevet av andre, men videresendt av kommentatoren. Marie Simonsen, Hilde Sandvik (BT) og Kjetil B. Alstadheim (Dagens Næringsliv) retvit­rer oftest. Aktive brukere som Frank Rossavik og Sven Egil Omdal retvitrer sjeldnere.

I tillegg til å skrive mange enkeltmeldinger, var Frank Rossavik den som desidert oftest skrev meldinger som henvendte seg direkte til andre. Vidar Kvalshaug fikk retvitret flest meldinger. Av andre som totalt har tvitret mer enn ti meldinger, er Fritjof Jacobsen (VG) og Trine Eilertsen (eks-BT) de som prosentvis får flest meldinger retvitret.

Flest retvitringer fikk Sven Egil Omdal da han skrev: «Når feministisk fredsprisvinner fengsler homser for å krenke afrikansk kultur, er det ikke lett å være politisk korrekt.» Nest flest re­tvitringer fikk Frank Rossavik da han kommenterte Dagbladets avsløring av Støre/Tschudi-saken: «Men det er jo litt søtt at Dagbladet i tilsynelatende fullt alvor tror det går an å ta Jonas Gahr Støre for noe.» Begge meldingene har et humoristisk preg, et standpunkt og omhandler samtidig store, aktuelle mediesaker.