— Bare synd at altfor få benytter seg av muligheten til å oppleve den flotte naturen som Lysøen har å by på, sier Bjørn Laastad.

Lederen for Ole Bull-jubileet ønsker å slå et slag for en attraksjon som egentlig er både godt merket og godt vedlikeholdt, men som muligens likevel er en hemmelighet for de fleste.

Bjørn Laastad har selv hatt god anledning til å gjøre seg kjent på Lysøens veier og stier. Hans far, Egil O. Laastad, tilregnes mesteparten av æren for at Lysøen er blitt bevart i så god stand etter at Sylvea Bull Curtis i 1973 overdro eiendommen til Fortidsminneforeningen.

I tenårene hadde Bjørn Laastad sommerjobb på Lysøen som oppsynsmannsassistent.

Lyse stier

  • Da Ole Bull lot oppføre villaen på Lysøen, på 1870-tallet, satte han samtidig i gang et arbeid med å anlegge turstier rundt omkring på den 700 mål store øyen. Dette nettet er en blanding av opparbeidet gangvei og godt holdt skogssti, og har en samlet lengde på 13 kilometer, forteller Bjørn Laastad.

Fra første dag ble skjellsand benyttet som underlag. Det var ifølge Ole Bull for at ingen skulle trå feil i sommernattens halvmørke. Og ny skjellsand kjøres på hvert eneste år.

Toner fra fjellet

Et naturlig mål for dem som legger ut på vandring, er Grotten. På sin vei mot havet har innlandsisen plassert en gigantisk steinblokk inn mot en bratt fjellskrent. Under steinblokken er det høyt opp til taket og rikelig med plass.

Det fortelles at Ole Bull gjerne tok gjester med seg til Grotten. Da smatt han selv i forveien og stilte seg opp under steinblokken med fiolinen. Når gjestene kom etter, hørte de liksom musikken komme ut fra fjellet.

Lysthus i skogen

Bjørn Laastad fører an oppover i høyden på Lysøen, som ikke når mer enn 70-80 meter over havet. På lesiden, som vender inn mot Lysekloster, finner vi storvokste og ranke furuer, grantrær og bøketrær. Nærmer vi oss toppen, blir skogen mer småvokst og rufsete, mer tuss og trollaktig. Egentlig helt typisk vestlandsk skogslandskap.

På enkelte punkter åpner utsikten seg mot vest, mot Sund, Korsfjorden og Austevoll og åpne havet.

Plutselig dukker et lysthus frem mellom forvridde furuer. Med snekkerornamentikk og drakehoder. Ikke akkurat det man skulle vente i slike omgivelser. Furulunden, står det på kartet. Det stammer ikke fra Ole Bulls tid. Berit Høgheim, som bestyrer Lysøen for Kunstmuseene i Bergen, opplyser at det er bygget tidlig på 1900-tallet, restaurert i 1925 og deretter restaurert en gang til etter nyttårsstormen i 1994.

  • Det er blitt fortalt at man kunne sitte i lysthuset og høre musikken som ble spilt i Grotten, som ligger et stykke nedenfor, forteller Berit Høgheim.

Populær for seilere

Går man så bare noen meter fra Lysthuset, ut mot kanten, kan man forestille seg smektende fiolintoner stige opp langs fjellskrenten samtidig som man nyter utsikten ned mot Lysevågen og videre utover mot havet.

Lysevågen er en lun vik som er populær ankringsplass for seilere. Fra Grotten snor stien seg nedover og går over i skjellsandgruset gangvei forbi stranden. De som legger til med båt, kan spasere over til Ole Bulls villa på et kvarters tid.

En finere måte å besøke Lysøen på, er det knapt mulig å tenke seg.