— Noen ganger må jeg bare la de unge som ikke har så mange minner knyttet til klærne, plukke ut hva vi skal kvitte oss med. Men det hender jeg går og tar det tilbake igjen, sier Grethe Sjøstrøm, sjefen for systuen på DNS.

Første gang teateret på Engen solgte kostymer, var i 2002. Det var en stor suksess, med auksjon først og salg etterpå som skaffet 200.000 kroner i teaterkassen, forteller Grethe.

— Jeg var så spent, sier hun. Nå vet hun mer hva hun går til. Denne gangen er heller ikke salget så stort som sist.

Hun fører oss gjennom beksvarte teaterkorridorer mot klesstativ fulle av kostymer som systuen er i ferd med å fylle til lørdagens happening.

Designere fra mange land

— Her er henger en blondekjole fra «My Fair Lady». Stoffet er bestilt fra et firma i Oslo, som får blondene sine fra Paris, kommenterer Grethe. Det er ekte vare de serverer på systuen.

Kostymedesignere til forestillingene får de fra hele verden. Til «Idioten» hadde de en dansk designer, men de har også hatt folk fra land som Irland, USA, England, Sveits og Tyskland. Og kvaliteten på det de lager går en vei, slår hun fast. Hun mener oppover. Blant annet fordi utstyr og maskiner er bedre i dag. Selv undertøyet er slik det var i de forskjellige tidsepokene, forteller Grethe. Men de originale kostymene er ikke til salgs. De som nøyaktig karakteriserer stilen i en stilepoke. Dem bruker teateret om igjen og om igjen.

Opp takluken

— Ka sier dokker, jenter, priset vi heksekjolen til fire hundre kroner? Sjefen spør syerne Vibeke Sebak og Linn Therese Michelsen som er i full sving ved symaskinen. Jo, det tror de.

Ute i gangen går vaskemaskinen. Det lages nytt, men det vaskes, strykes og repareres også. Sko blir malt om igjen, salmakeren på huset trekker knapper, snekkerne lager prototyper til hatter, sjefen på malersalen farger og lager mønster på stoffer, leke- og morobutikker tråles etter artige detaljer som kan males og pyntes på. Som den store pyntebillen på den grønne leoparddrakten som legges ut for salg, og allerede står utstilt i foajeen.

Vi er havnet på loftet. Takluken åpnes og vi klatrer opp stigen til hatter og enda mer klær. Her står frosken som systuen er så glad i, på gulvet stiger vi over den digre musehalen, vi registrerer en liten avdeling med hodeplagg fra Østen ved siden av en haug med røde toppluer som ble brukt av trollene i Dovregubbens hall i «Peer Gynt».

Femtitallsfavoritt

— De tar vi med til salget, sier Grethe og forsyner seg med noen av toppluene. Hun viser oss en rød hatt som aldri er blitt brukt. Absolutt noe for dem som vil bli sett. Kanskje ikke direkte vakker, men ganske spesiell.

I tillegg til alle rommene på teateret, er det også syv rom i Baneveien helt fulle av kostymer. Etter salget blir det plass til mer. Her henger det klenodier fra riktig gamle dager som ikke skal ut på salgsstativene. Livkjoler og pelser i uvanlig flotte kvaliteter som er gitt av velstående bergensere. Og systuens favorittkjole. En svart ballkjole fra femtitallet. Grethe blir andektig når hun viser oss de gamle stoffene.

— Så fin patina kan det aldri bli på nye stoffer. Hun stryker kjærlig over det vakre gammeldagse rosenknoppmønsteret i velour. Vi skjønner at heller ikke denne kommer på salg, nå eller i fremtiden.

Lommekjent

Hvordan Grethe finner frem? Jo, her henger klærne enten etter stilperioder eller type plagg, og siste forestillings kostymer blir hengende samlet en stund før de forsvinner inn mellom alt det andre. Jo da, Grethe finner frem. Her er hun lommekjent.

I løpet av uken vil en liten hær av klesstativ på hjul fylles med klær, med priser fra tyve kroner og oppover til tusenlappen. Lørdag trilles de ut i publikumsinngangen til Småscenen og så forsvinner klær fra «En sommernattsdrøm», «Nattergalen», «I blanke messingen», «Kiss me Kate», «Don Ranudo», «Heksene», «Gjøkeredet», «A Clockwork Orange», «Strykejernet og døden», «Sugar» og «My Fair Lady» ut i de tusen hjem. Til ny dyst på fester og utkledningsparty. Og kanskje til oppsetninger i andre teatergrupper.