Det var i Kanadaskogen vi gutter som bodde vest for Puddefjordsbroen henla vår indianerlek. Skjønt broen — den kom først i 1956. Indianerne var der lenge før det, cowboyserne likeså.

I dag vet bergensere flest hvor Kanadaskogen ligger. Men det er ikke alle som vet hvorfor den heter Kanadaskogen.

Du leter forgjeves etter navnet på offentlige kart. Der står det Bjørndalsskogen, eller Tennebekkskogen. Eller enda mer lokale og enda mer ukjente navn.

Lenge var Kanadaskogen ukjent mark for folk flest, men fra 1960-tallet og utover skjøt nye drabantbyer i været både i Fyllingsdalen og i Loddefjord. I dag er dette skogsområdet blitt et yndet utfartssted for befolkningen i Bergen vest.

Men hvorfor navnet Kanadaskogen? Hva har dette kuperte skogsområdet mellom Laksevåg og Fyllingsdalen med Kanada å gjøre? Her er en slags forklaring:

Stikkord er gutter, speiding og buekorps. I såkalt glade guttedager før og etter siste verdenskrig la gjerne ivrige speidere fra Laksevåg og Bergen vest i vei på strevsomme turer fra Melkeplassen, Lyngbø eller Tennebekk for å utforske de «uendelige» og spennende skogsområdene vestenfor bondelandet i Fyllingsdalen. I Nordnesdalen regjerte buekorpsene, og herfra gjorde også jegere og rævediltere dristige fremstøt innover i storskogen. Badet gjorde de også i de mange fine vannene der inne.

Langt, langt innover under furukronene våget vi oss. Dette var irokeser-land, Hjortefots rike med wigwamer og totempæler og skalper som var hengt opp på stativ ved leirbålet. Og var det ikke indianere, så var det ville dyr, bjørner, ulver og svære elger. Vi var i Kanadas endeløse skoger som vi kjente så godt fra indianerbøkene, og som vi identifiserte oss med. Det var den hvite manns kamp mot rødhudene, det gode mot det vonde, Man hvem representerte det gode og hvem det onde? Og hvem eide skogen? Det tenkte vi aldri over.