Erling Vester Jakobsen

Jacob Ehrban (foto)

Over hodene på oss, mellom noen skur og containere, er det bitende kaldt. Her nede i hullet under kumlokket er det varmt. Det er grunnen til at en flokk barn bor her.

Flere hundre barn bor i kloakken under Mongolias hovedstad Ulan Bator. Nå når det nærmer seg sommer, øker antallet til godt over 1000.

Det meste av dagen ligger de på fjernvarmerørene og snakker — om drømmene sine og om tiden før de ble hjemløse gatebarn. De er i alderen 7-8 år og opp til 17. Om natten går de ut for å tigge eller finne mat i bossbøttene rundt i byen.

Sist natt fant de et annet hull, nærmere byen og de varme markedene, der mulighetene for å tigge mat og penger er bedre. Men politiet var i nærheten, og de måtte stikke av. For de vil ikke inn på politiets Identifikasjonssenter.

— Så vi dro tilbake hit. Men jeg vil gjerne bort herfra. For her i hullet er det en ond ånd og så går det ikke an å sove her, sier en.

— Ja, og så kjempe-musene, sier en av de andre.

Hus av plankegjerdet

Jenten som sitter og sminker seg, har funnet maskaraen på gaten eller kanskje stjålet i et supermarked. Men makeupen endrer ikke hverdagen hennes. Sengen er stadig et betonggulv eller et stykke bølgepapp oppå varmerørenes isoleringskapper. Og dagen brukes til å lete etter mat - og et bedre hull å bo i.

Barna har ingenting. Hvis de får tak i noe som kan brukes, vet de godt at det likevel blir stjålet av voksne hjemløse, som også bor her i kloakken. De skal også være klar til å flytte raskt hvis politiet kommer, eller hvis fulle voksne vil overta hullet deres - eller stjele klær og sko fra dem. Gatebarn som har klær, får ikke lov å beholde det lenge. Det blir stjålet. Det eneste de har er drømmene.

Badamsuren kommer med oss opp fra hullet under gaten, og vi går sammen bort til en liten restaurant som ligger få hundre meter fra det hullet hun nå har bodd et par uker.

— Når jeg tenker tilbake, var tiden med mor og far i Darhan den lykkeligste i mitt liv. Jeg er fortsatt veldig glad i foreldrene mine, og jeg har veldig lyst til å gå på skole, forteller hun.

Men livet til denne middelklassefamilien, som hadde syv barn, far ansatt ved jernbanen og mor bokholder, ble snudd på hodet da moren fikk sparken for fem år siden. Hun flyttet med barna til Ulan Bator og åpnet en liten butikk med skinnluer. Og et år etter fulgte faren etter. Han hadde fått sparken fra jernbanen fordi synet hans ikke var så godt lenger.

— Han hadde tatt med seg gjerdet fra Darhan, og foreldrene mine bor nå i et trehus som er laget av gjerdet.

Badamsuren forteller at hun stakk av hjemmefra for tre år siden, fordi den eldste broren julte henne opp. Siden har hun bodd på gaten i Ulan Bator.

Hun viser arr etter slag som hun sier broren har gitt henne. Det ligger i luften at det kanskje har vært snakk om andre overgrep.

— Jeg har ikke sett mine foreldre på noen år. Og jeg savner dem. Men de vet hvor jeg er, for jeg snakker med kusinen min av og til, som igjen snakker med mor.

Prostitusjon? Aldri!

Badamsuren er, som så mange andre gatebarn i Ulan Bator, robust og sårbar på en gang.

Men livsmotet og håpet om en fremtid over jorden har hun ikke mistet:

— Jeg har ikke droppet drømmen om å bli jurist. Jeg var flink på skolen, både i mongolsk og matematikk, og jeg håper at jeg på en eller annen måte kan bli akseptert på en skole, så jeg kan kvalifisere meg til å komme på universitetet.

Hun vil ikke på et vanlig gymnas: - De har en ekkel holdning. Fattige barn som jeg blir diskriminert.

Hun drømmer om å lese jus fordi hun gjerne vil være advokat for fattige som stjeler for å overleve.

— Jeg har ønsket å bli advokat siden jeg som liten. Jeg vil at barn som blir tatt for tyverier skal lære at det er galt, men de også skal ha sjansen til en annen fremtid.

Hvis det ikke lykkes, håper Badamsuren at hun i det minste kan få en vanlig jobb så hun kan klare seg selv og få råd til en liten bolig over jorden.

Vi møtte Badamsuren og kameratene hennes dagen før på et suppekjøkken, der de får et måltid en gang om dagen. Det blir også her gitt par timers undervisning i lesing og regning. Lærerne oppdaget raskt at Badamsuren var veldig flink til å lese og skrive. Badamsuren har derfor fått skolebøkene med hjem til hulen ved fjernvarmerørene, så hun kan undervise sine kamerater når de ligger nede i hullet med stearinlys tent om natten.

Inn imellom har de litt penger som de minst har tigget til seg på markedene. Badamsuren sier at de aldri stjeler. Og hun kunne heller ikke drømme om å prostituere seg.

— Vi dør jo tross alt ikke av sult. Penger bruker vi på røyk og stearinlys. Og hvis jeg ikke har sigaretter, leter jeg etter sneiper på gaten. Jeg har en venninne som bor sammen med en voksen mann som selger henne til andre. Hun får 5000 tugrik (30 kroner) for en time og 20.000 tugrik for en natt. Men selv om det er mange penger, ville jeg aldri drømme om å bli prostituert.

Vi går tilbake til hullet, og Badamsuren tar et stykke papir og en blyant opp av lommen og begynner å skrive. Når hun sitter nede ved fjernvarmerørene, skriver hun noen ganger dikt, når hun ikke snakker med kameratene:

— Jeg skriver om min mor, om det harde livet på gaten og om kjærlighet.

Ingen under kommunismen

Gatebarn i Ulan Bator har kun eksistert det siste tiåret, siden kommunistdiktaturet smuldret i Mongolia i kjølvannet på Sovjetunionens sammenbrudd. Den økonomiske friheten som fulgte med, betydde at tusenvis av mongoler mistet jobben de hadde i statseide virksomheter. Fabrikker og kollektivlandbruk stengte dørene fordi det ikke lenger var sovjetiske rubler til å dekke de svulmende underskuddene. Mongolia hadde inntil da vært drevet som et sovjet-samfunn siden 1923. Og det er åpenlyst at tusenvis av mongoler som har vokst opp under 70 års kommunistisk formynderi, simpelthen har glemt hvordan man tar et initiativ.

Politiets spesialavdeling for gatebarn, Identifikasjonssentret, ble opprettet i 1996. Politioffiser G. Dorjsuren har vært med fra starten:

— Det heter Identifikasjonssentret fordi vår første oppgave er å identifisere ungene - og deretter undersøke om de kan komme tilbake til familien sin eller om vi kan få dem på et barnehjem, forteller Dorjsuren.

I fjor samlet barnepolitiet opp 1279 barn på sine nattlige turer rundt i Ulan Bator. Kun 231 av barna var «nye», det vil si barn politiet aldri før hadde sett.

Om vinteren er der vel omkring 350 gatebarn i Ulan Bator, sier han.

I den korte sommeren, fra mai til begynnelsen av august, er det langt over 1000 gatebarn i Mongolias hovedstad. Den voldsomme forskjellen skyldes at en stor del av de hjemløse barna søker ly i barnehjemmene om vinteren.

Må gå nakne

En natt blir vi med Dorjsuren ut for å samle opp gatebarn. Politifolkene begynner å lete ved midnatt og fortsetter til klokken seks om morgenen. De vet nemlig at de fleste barn som om natten henger ved et døgnåpent supermarked eller går rundt i Ulan Bator, ikke har noe hjem.

Dessuten undersøker politiet tusenvis av kloakkhull. Her kan de hjemløse nemlig holde seg i live ved fjernvarmerørene som fører ut til husene i byen.

Når Dorjsuren finner en gruppe barn i et hull, tar begge parter situasjonen ganske rolig. Barna samler sammen tingene sine og blir med. Ingen prøver å stikke av. Dorjsuren og de andre politifolkene kommer tilsynelatende godt overens med ungene og ungene er ikke redde. De vet at de blir behandlet skikkelig. For de fleste har prøvd det før.

På Identifikasjonssentret blir barna først registrert. De forteller hva de heter, hvor gamle de er, og hvor foreldrene er.

— Det er ofte vanskelig å finne ut hvem barna er. Mange av dem vil ikke fortelle hva de heter, fordi de ikke vil tilbake til et hjem som kanskje er i full oppløsning, sier Dorjsuren.

Etter forsøket på identifisering er det av med klærne for å ta et bad. Etterpå blir håret undersøkt. Hvis det er lus, kommer barberkniven frem og hele hårprakten fjernes.

Hvis klærne er i orden blir de vasket, ellers prøver man å finne andre klær til dem. De der ikke finnes klær til, renner rundt uten en tråd på kroppen. Her inne på senteret er det varmt, og barna fryser ikke.

De sover på gulvet - akkurat som nomadene gjør i de runde filtteltene ute på de mongolske steppene. Her er det mat, varme og et fjernsyn. Men er til gjengjeld alt som kan tilbys.

«Reddet» av storebror

Hvis barna ikke kan dra hjem innen et par uker, kan de bli sendt til et av de små barnehjemmene som private organisasjoner har etablert rundt om i Ulan Bator. Men selv om enkelte av hjemmene tilbyr undervisning i tillegg til mat og et sted å sove, bestemmer de fleste av barna seg for å dra tilbake på gaten.

Joohnoo (11) har ikke særlig lyst å komme dit igjen.

— Jeg var der i 12 dager for noen måneder siden. Men jeg stakk av. Jeg vil ikke inn på et av hjemmene for gatebarn, så nå er jeg tilbake på gaten. Og jeg håper ikke jeg slipper å gå på senteret igjen, sier han.

Han blir nå hjulpet av storebror Jirnee (15), som kom til Ulan Bator for ett års tid siden for å finne lillebror.

— Jeg bodde med far i Erdenet, der han jobbet på en skole. Like før han døde for to år siden, fortalte han meg at jeg hadde en lillebror her i Ulan Bator. Det visste jeg ikke. Mor dro dit og fødte ham - så forsvant hun. Men far visste hvor hun var, forteller Jirnee.

Mens Joohnoo virrer urolig rundt i solstrålene som luner litt i den frostklare mongolske vinteren, står Jirnee og ordner lillebrorens klær.

— Mor hadde flyttet sammen med en mann som sendte Joohnoo ut for å tigge - og så tok mannen alle pengene og drakk dem opp. Derfor tok jeg meg av lillebror da jeg fant ham igjen. Nå prøver jeg å finne en utvei så han kan komme seg på skole. For hvis han ikke lærer å lese og skrive, får han aldri en jobb. Da er han tvunget til å være tigger for alltid.