«Nesten Disneyland», forkynner den optimistiske tittelen i avisen Bagdad Nå, som kommer ut hver 14. dag — finansiert av og overveiende handlende om de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Iraks hovedstad.

Artikkelen gjelder en ny fornøyelsespark i Bagdads fattigste og mest trøstesløse kvartal, al-Thawra, tidligere kjent som Saddam City etter den irakiske diktatoren og nå gjerne kalt Sader City etter en populær shiamuslimsk ayatolla, som Saddam Hussein lot likvidere. En fornøyelsespark bygget for omregnet 700.000 norske kroner, finansiert av det statlige amerikanske hjelpeprogrammet USAID og, ifølge artikkelens forfatter, «et storartet eksempel på hvordan lokale myndigheter og koalisjons-soldater arbeider sammen for å skape en bedre by og hjelpe ungdommen.»

«I skarp kontrast til jordfargene skapt av skitne gater, hus og den nakne jorden, summer denne ekstravagant fargelagte temaparken av hundrevis av barn som nyter det parken har å tilby,» heter det.

En riktig solskinnshistorie, med andre ord, og for Bergens Tidendes utsendte i Bagdad en kjærkommen motvekt til det vi ellers har støtt på av mismot og misnøye og utålmodighet, enkelte steder regulær forbannelse, rundt om i hovedstaden, så vi setter kursen mot al-Thawra.

Som Rostock på 70-tallet

Nyheten om Disneyland Thawra synes ikke å ha nådd ut til det brede lag av folket, i hvert fall må vi spørre om veien atskillige ganger før vi finner en mann som geleider oss i riktig retning, men til slutt ligger den inngjerdete fornøyelsesparken foran oss.

Med sine enkle disser, vipper, rutsjebaner og karuseller fører den ikke umiddelbart tankene i retning av California eller Florida, snarere mot Rostock i 1970-årene. Men likevel en fornøyelsespark og en klar kontrast til de forfalne husene, de støvete gatene, de nærmest ubegripelig ramponerte minibussene og mengden av henslengt avfall utenfor gjerdet.

Leken på utsiden

Mer betenkelig er at parken er tom, bortsett fra en Kalasjnikov-bevæpnet vakt og en liten gutt som vanner gress og fliser med en hageslange. Utenfor gjerdet løper en flokk barn rundt og spiller fotball og leker sisten i støvet blant dyngene av avfall.

Da vi nærmer oss inngangen, iler to menn til, presenterer seg som representanter for en lokal organisasjon ved navn «Samfunnet for Beskyttelse av Barndommen» og tilbyr vennlig å vise oss rundt. En av bygningene, viser det seg, huser ti fotballspill, en annen er en spillehall med delvis utpakkete Playstation-apparater, en tredje en nydelig kafeteria. Men hvor er det blitt av summingen etter hundrevis av begeistrete barn, som vi hadde sett frem til?

— Parken åpnet i begynnelsen av februar, men dessverre måtte den stenges igjen etter et par uker. Det er uklart hvem som skal stå for driften og vedlikeholdet. Vi har spurt bydelsrådet, vi har spurt regjeringen, og vi har spurt koalisjonsstyrkene, men ingen vet noe, forklarer Abdul-Satar al-Daraji fra barneorganisasjonen.

— Det føles svært trist, spesielt når man kommer og ser en flokk barn stå og henge utenfor gjerdet. Men hvis vi bare lar dem komme inn og leke, uten at det er noen til å vedlikeholde parken, vil den raskt forfalle, poengterer han.

Det tomme Disneyland Thawra er et ganske passende symbol på «det nye Irak», som det ser ut ett år etter den amerikansk ledete invasjonen som forviste diktatoren Saddam Hussein og hans regime til historiebøkene: Store forhåpninger, store skuffelser.

«Bare» friheten ...

Vel er det skjedd forbedringer, på visse områder dramatiske forbedringer. Det gjelder først og fremst friheten til å si hva man vil - uten frykt for at en av Saddams etterretningsagenter eller en nidkjær nabo står på lur for å innberette «forbrytelsen».

Det er ikke lenger en plikt å hylle «den store leder» eller lytte til hans daglige tv-overførte tirader om Iraks stolte fortid, nåtid og fremtid, som fylte alle de tillatte kanalene kveld etter kveld.

I stedet kan irakerne - i det minste de som har råd - installere paraboler på hustaket og velge og vrake blant satellitt-tv-kanalene. De kan følge med på internett, som var et stort sett ukjent fenomen i Irak for et år siden, men umiddelbart etter krigen dukket opp på et utall av internettkafeer og nå også har spredd seg til private hjem. Eller de kan lese i over 100 aviser og ukeblad, som har avløst de tre regjeringssanksjonerte fra før.

Politisk mangfold

Hundrevis av politiske og religiøse partier og bevegelser har skutt opp. På et marked nær Disneyland Thawra har mange av selgerne båndopptakere som hyler ut prekener av deres favoritt-ayatolla, og de har hengt opp plakater med bilder av shiamuslimske ikoner som imam Ali, imam Hussein eller storayatollaer av nyere dato, noe som tidligere ville ha innbrakt dem fengselsstraff eller verre.

— Tidligere torde vi ikke engang henge dem opp hjemme, påpeker en av selgerne, 25-årige Sattar al-Kimani, som selger appelsiner, granatepler og andre frukter.

Også økonomisk er det skjedd en viss oppblomstring som følge av de hevete sanksjonene, de store milliardbeløpene som pumpes inn fra primært USA og en oljeindustri som langsomt begynner å komme på fote igjen. Fortsatt anslås arbeidsløsheten til å ligge mellom 50 og 70 prosent, og også mange med arbeid kjemper for å få hverdagen til å henge sammen, men for driftige irakere er det mange penger å tjene, og mange offentlig ansatte som lærere, sykepleiere og politibetjenter har sett sine lønninger mangedobles. F.eks. tjente en sykepleier før krigen ca. 15 kroner måneden, men i dag 1500. Mer lyssky elementer nyter fruktene av den omfattende plyndringen som fant sted de første månedene etter krigen.

Et av resultatene er en forbruksboom av kjøleskap, tv-apparater, DVD-spillere, air condition-anlegg, mobiltelefoner (også det et ukjent fenomen under Saddam), komfyrer, vaskemaskiner og ikke minst biler - godt hjulpet på vei av at det ikke lenger må betales toll eller importavgift, hvilket har mer enn halvert prisen på mange varer. I Bagdads største kjøpesenter er det vanskelig å komme frem for alle pakkene med harde hvitevarer og annet som er utstilt på fortauene, fordi der ikke er plass inne i butikkene.

Tryggheten som forsvant

Men selv blant velstilte irakere rår en utbredt oppfatning av at man har betalt en høy pris for friheten og de materielle godene: Sikkerheten og tryggheten er forsvunnet.

— Hva skal jeg med frihet hvis jeg er nødt til å leve i konstant frykt for mine barns sikkerhet? Vi har frihet til å snakke, men frihet er også å kunne leve et normalt liv, sier parabolantenne-forhandleren Hisham al-Asawi over et tema som gjentas igjen og igjen med nesten identiske formuleringer rundt om i Bagdad.

Det handler om terrorattentatene som sprer død og ødeleggelse. Det handler om daglig skyting med granater og raketter og automatvåpen, hvis årsak og herkomst ofte fortaper seg i det uvisse. Det handler om en omfattende gemen kriminalitet med ran, plyndringer, overfall og kidnappinger.

Et år etter krigen fremstår Bagdad og mange andre irakiske byer fortsatt som samfunn i unntakstilstand. Veisperringer med sementblokker og piggtråd overalt. Konvoier av amerikanske panserkjøretøyer. Bevæpnete vakter, noen sivile, noen uniformerte, foran hvert offentlig kontor, hotell, restaurant, supermarked og ved mange butikker. Øde og mørklagte gater, noen få kvartaler unntatt, etter mørkets frembrudd. Trusler mot og drap på entreprenører, tolker, politifolk og andre som arbeider for eller med okkupasjonsstyrkene, og som av en liten minoritet beskyldes for å være kollaboratører.

— Under normale omstendigheter ville vi ha festet hele natten, men ingen tør gå ut etter mørkets frembrudd. Det er ille nok å gå ut om dagen, fordi man aldri vet hvor og når den neste bomben eksploderer, sier Ahmed al-Geylani, som feirer sin 20 års fødselsdag sammen med en flokk medstudenter fra Teknisk universitet på en restaurant i sentrum av Bagdad.

Folk er redde

Koalisjonsstyrkenes talsmann, brigadegeneral Mark Kimmitt, forteller at det, beregnet ut fra de siste to ukene, i gjennomsnitt skjer 26 angrep om dagen, fordelt på 19 mot de amerikansk ledete styrkene, fire mot irakisk politi og tre mot sivile mål. Han venter at det blir verre frem mot 1. juli og den planlagte overdragelsen av makten til en irakisk regjering.

Minst like dystre er profetiene fra oberst Maher al-Taie, sjef for politistasjonen i Bagdad-bydelen Khadra.

— Dessverre er det ingen tegn på forbedring. Tvert imot tyder alt på at det vil komme flere og flere angrep, mer og mer frykt, større og større usikkerhet og mer og mer mistillit til politiet, fordi vi ikke er i stand til å gjøre noe med situasjonen, påpeker han.

— Vi får ikke stor hjelp fra befolkningen. De fleste er redde og velger å late som ingenting, hvis de ser opplegg til ulovligheter, sier han.

Han betegner samarbeidet mellom politiet og koalisjonsstyrkene som «uhyre dårlig», hevder at amerikanerne ikke har noen tillit til irakiske politifolk og fnyser hånlig av amerikanske meldinger om at de irakiske sikkerhetsstyrkene nå er oppe i 130.000 og dermed er flere i antall enn koalisjonsstyrkene.

— Disse menneskene proppes inn i kontorer og danner lag på lag av byråkrati. Vi ser ikke flere politifolk på gaten. Selv hadde jeg 104 i august, nå har jeg 66, konstaterer obersten.

Forhatte «kollaboratører»

Egentlig var vi kommet for å besøke stasjonens nestkommanderende, oberstløytnant Muhammad Hashem Rahma - en fargerik, dynamisk mann, som Bergens Tidende intervjuet i fjor høst, etter at en terrorist hadde kjørt en bil med sprengstoff inn i politistasjonen og drept 18 mennesker.

Men oberstløytnanten er død, viser det seg, offer for bombeattentat i sin bil 13. januar. Han var blitt truet på livet flere ganger som «kollaboratør» med okkupasjonsstyrken, og til slutt ble trusselen satt ut i livet.

— Vi har dårlig tid til å utføre alminnelig politiarbeid. Hverdagen går med til å samle lik, sperre veier og dele ut kondolanser. Når man går på arbeid om morgenen, føler man seg som en tyv som sniker seg ut av døren i frykt for attentater, forteller en av politioffiserene, som ikke vil ha sitt navn i avisen.

Sikkerhetsproblemet er klart det største, men langt fra det eneste, som plager Bagdad.

Det store kaoset

Kloakksystemet er mange steder ute av funksjon og fører med seg en kvelende stank. Den offentlige renovasjon eksisterer stort sett ikke, så folk brenner sitt avfall selv eller kaster det fra seg i gatene, hvor det hoper seg opp og truer med sanitære problemer nå når sommeren nærmer seg. Trafikken blir stadig mer kaotisk på grunn av alle de nyimporterte bilene, de utallige veisperringene og et trafikalt anarki som selv etter Midtøsten-forhold er bemerkelsesverdig.

Strømmen kuttes ustanselig, dog i kortere perioder enn for noen måneder siden. Telefonsystemet fungerer fortsatt ikke i deler av byen.

Miserabelt sykehus

På fødeavdelingen på sykehuset al-Alawia i Bagdad sentrum forteller direktøren, Muhammad Chabek, at forholdene er i bedring - «på vei mot før-krigs-nivå» - og at forsyningssituasjonen er rimelig, hvilket likevel ikke forhindrer at det er mangel på alt fra ultralydapparater («vi har ett, og det fungerer ikke alltid») til kuvøser.

Gynekologen Thikra Abdullah viser rundt på sykehuset og uttrykker gang på gang sin skam over de miserable forholdene. Avskallete vegger. Mugg. Skitt i alle krokene. Ubehagelige senger og ulltepper som ville blitt kassert på en norsk kaserne i 1960-årene. En fødestue, der sterilitetsbestrebelsene består av en enkel håndvask. Nesten ingen elektroniske hjelpemidler av noe slag.

På kuvøseavdelingen ligger et titall barn i primitive, manuelt betjente kuvøser. Noen ganger må man legge flere barn i hver kuvøse, fordi ikke alle fungerer. På en skjenk ligger liket av et nyfødt barn, død for et par timer siden, svøpt i et hvitt klede. Foreldrene er ennå ikke underrettet.

På en stue ligger Iman Abbas (21), som dagen før fødte sitt første barn, Munthadar. Veene var begynt da en granat eksploderte på den andre siden av gaten, hvilket førte til at veene stoppet, og hun - som alle andre på sykehuset den dagen - måtte forløses ved keisersnitt.

Verre er det imidlertid at hun ikke kan få sprøyten med anti-D-immunoglobulin, som hun burde ha fått innen 72 timer for å unngå komplikasjoner ved fremtidige fødsler, fordi hennes blod er rhesusnegativt, men hennes manns og barns rhesuspositivt. Iman Abbas hadde kommet til Bagdad fra en by i det sørlige Irak, en kjøretur på fire timer, fordi hun hadde fått vite at dette var stedet å få anti-D.

— Vi har alltid hatt det, selv under krigen, men de siste par månedene har det ikke vært å oppdrive, forklarer dr. Thikra Abdullah.

Iman Abbas mann og andre slektninger kjører rundt i Bagdad på jakt etter et apotek hvor de kan kjøpe en dose anti-D, men de vil neppe finne det, tror legen. Hvis det likevel lykkes, vil det koste omregnet 1200 kroner, en svimlende sum for familien, og det vil ikke nødvendigvis være testet for HIV og hepatitt.

— Vi føler oss hjelpeløse og håpløse over at vi ikke kan gjøre mer for folk. Det burde være en helt enkel rutineinnsprøytning, men vi kan ikke utføre den. Det gir problemer for Iman, og det gir problemer for oss når vi skal prøve å hjelpe henne gjennom hennes neste fødsler, sier dr. Thikra Abdullah.

Irritasjon og sinne

Etter åtte års krig mot Iran fra 1980 til 1988, etter Saddam Husseins invasjon av Kuwait og den påfølgende krigen i 1991, etter 12 år med harde økonomiske sanksjoner, var det store, kanskje urealistisk store, forventninger om at USA og koalisjonen ville bringe fred, trygghet og velstand til Irak.

Et år etter krigen hører man overalt irritasjon og sinne over at gjenoppbyggingen ikke går raskere - blandet med all verdens konspirasjonsteorier om at det er fordi USA ikke ønsker et fungerende Irak, at amerikanerne bare vil stjele Iraks olje, at israelsk etterretningsvesen har overtatt kontrollen, etc. etc.

Få irakere lengter tilbake til Saddam Husseins regime. Men like få kan forstå hvordan en supermakt som kunne vippe deres opphøyde og fryktete diktator av pinnen i en håndvending, kan være ute av stand til å sikre Irak selv basale fornødenheter etter et års okkupasjon.

Samtidig er irakernes forståelse for at de kanskje selv kunne bidra, uhyre behersket. Et kvart århundres politisk diktatur og kommandoøkonomi har ført til en utbredt passivitet, der folk venter på at «noen» skal ordne alt for dem. Det er langt mellom de nasjonale selvkritikerne, men de finnes.

— Irakerne lever i en illusjon om at amerikanerne kan løse alle problemer, at man ikke trenger å arbeide, og at oljen nok vil gjøre oss alle rike og lykkelige. Men amerikanerne er ikke trollmenn. Det er bare oss selv, irakerne, som kan bygge landet, poengterer forretningsmannen Hareth al-Uman, som selger air condition-anlegg i butikken sin i forretningskvartalet Karrada.

— Folk venter stadig på tillatelser og ordrer i stedet for å handle selv. Det ville være en smal sak å rydde et kvartal for boss, men selv rike forretningsfolk, som med et grep i lommen kunne ansette folk til å holde kvartalet ved like, lar bare gater og bygninger forfalle, sier han.

Det samme, mener Hareth al-Uman, gjelder sikkerheten. Alle må hjelpe hverandre, politi, regjeringsråd, koalisjonsstyrker og det irakiske folk. Så lenge de fleste velger å lukke øynene og vende ryggen til i håp om at problemene skal løse seg selv, vil de ikke bli løst.

— Vi trenger en mentalitetsendring i Irak, men dessverre er det ikke noe som skjer på et eller to eller tre år. Det kommer til å ta ti år, om ikke mer. I mellomtiden vil situasjonen etter alt å dømme bli langt verre enn den er i dag, sier den irakiske forretningsmannen.