ANNE-GRETHE DAHL

Frostrøyken stiger fra Kalandsvannet og morgensolen dormer fremdeles bak åskammen idet Øystein Dyrkolbotn og Bjørn Gjesdahl vesle plastjolle bryter det blanke vannspeilet — og stillheten - denne lørdagsmorgenen.

— Han e' kald i dag, sier Bjørn og zipper boblejakkeglidelåsen helt opp. Øystein sørger for å holde liv i den slitne, gamle påhengsmotoren, og styrer målbevisst mot bøyene som angir hvor de forskjellige garnene er satt ut. Oppdraget er det samme som hvert år på denne tiden: Å tynne kraftig i småfiskbestanden.

Bjørn hekter et garn på stangen. Sølvglinsende fiskekropper snor seg som perler på en snor etter hvert som han haler inn. Dette lover godt.

Steikandes gode vafler

To timer og 12 fiskegarn senere peiler de to seg inn på flytebryggen nedenfor Kaland skole.

Nå er jollen fylt til randen av plastbaljer med garn, bøyer og fisk. Mye fisk. Ørret og røye. Pluss noen «svartinger». Noen av fiskene har knall oransje mage.

— Hannfisk i gytedrakt, forklarer Bjørn og varmer hendene mot hverandre.

Solen har våknet. Sender lysstråler som reflekterer høsten i rødt og gult og oransje. Gjør Kalandsvannet til et panoramaskue egnet som motiv på et titusenbrikkers puslespill. På kaien står Johannes Sandal, Jon Leirvåg og Frode Jørgensen. Sammen lemper de baljene på land, over parkeringsplassen, over veien og opp bak huset til Jon.

— Han har så fin platting. Vi står alltid der når vi skal tømme garnene. Dessuten lager Dorthea (Jons kone, red.anm.) så steikanes gode vafler, forklarer Øystein.

Én fisk her og én fisk der ...

Plattingen til Jon og Dorthea fylles raskt av både folk og fisk. Et par koner og barn dukker opp. En nevø skal hente to kilo til en kollega. Og Dorthea går i skytteltrafikk med varmende kaffe, vafler, krumkaker, nypisket krem, syltetøy, brunost, smør, sukker, kjeks, rød saft til barna - og enda mer kaffe.

— Dorthea e' en hund til dette her, skryter Frode Jørgensen.

— Ja, hon e' støtteapparatet våres, istemmer de andre mannfolkene og sender Dorthea sine vakreste smil.

Men før de kan nyte Dortheas godsaker på utebordet, må jobben gjøres.

— Røyen i én bøtte og ørreten i én, roper Rolf Bremer. Og ett for ett tømmes de 12 garnene. Selv har Bremer sikret seg med en egen liten plastbøtte, der de største og fineste fiskene lander ...

— Eg e' eldst, så eg har visse privilegier, gliser han fornøyd.

Sosialt naboskap

Etter veiing og telling spør Øystein om noen kan gjette antall fisker.

— Nihundreogtolv? Neeei, syvhundre! Sekshundreogfem? Syvhundreogfemti?

— 530 røyer, 232 ørreter og én ål. Fordelt på 62,3 kilo røyer og 27 kilo ørreter. Ålen veide vel en halv kilo. Til sammen kommer vi altså opp i rundt 90 kilo fisk i dag, roper Bjørn.

— Jammen santen ble det fulle stamper, nikker mannfolkene fornøyd og styrer mot Dortheas liflig duftende vafler.

— Ikkje så fulle så då eg fikk Bjørn'en i stampen, gliser Øystein inn.

— Ja, husker du? Vi var ute og lyste på vannet. Det var bekmørkt og stille. Plutselig kom det en diger ugle flygende rett mot meg. Han hadde peilet seg inn på lyskjeglen. Gåmann kor eg kvapp! forklarer Bjørn.

— Ja, du kvapp så mye at du datt rett oppi stampen, hø hø, ler Øystein og tar seg en sup varmende kaffe.

Dagens fiskedont er over. I morgen er det på 'an igjen. Og neste helg. Vi får håpe Dorthea har nok vaffelrøre ...