— Snakker man til en demon, svarer den. Det gjør ikke psykisk sykdom, sier han til BT.

Gårsdagen ble mer travel enn vanlig for pastoren i Kristkirken i Bergen. Da Vårt Land skrev at den karismatiske menigheten praktiserer demonutdrivelse, lot ikke reaksjonene vente på seg.

Paulsen sier til BT at han er klar over at metoden er kontroversiell, men at han tror på åpenhet. Dessuten kjenner han verken igjen seg selv eller medarbeiderne sine i bildet som underholdningsindustrien har skapt av demonutdrivere.

— Hvis folk ser filmen Exorsisten, kan de saktens bli skremt! Men å drive ut onde ånder handler for oss om å sette mennesker fri. Det er noe helt annet.

- Vi er nybegynnere

De siste fire årene har medarbeidere i Kristkirken gått på flere kurs hos amerikaneren Charles H. Kraft, som Paulsen beskriver som en «trygg bestefarsfigur». Hos Kraft har de fått opplæring i «hvordan demoner opererer, hvordan en skal stå de imot og hvordan en skal kaste de ut», ifølge nettsidene til menigheten.

Paulsen sier at han ikke vet hvor mange sjeler som er blitt befridd på denne måten i Kanalveien.

— Vi er lærlinger og nybegynnere.

Men han er ikke i tvil om at de som har gjennomgått en slik utdrivelsesprosess, har fått et bedre liv etterpå.

— Det er som om de har fått et nytt lys over ansiktet. For noen er det som om de er blitt fysisk befridd, fordi de har vært så bundet, sier Paulsen, før han avbryter seg selv og må le litt.

— Kan du forstå at jeg sitter og sier sånt til en avis? Jeg får bare trøbbel av det! Vi blir oppfattet som ekstremister og ý hva kaller de det? Fundamentalister! Men jeg har levd så lenge nå at jeg snart ikke er redd for noe, sier 67-åringen.

- Ingen ytre dramatikk

Paulsen definerer demon som «onde ånders makt», og understreker at demonbefrielse i Kristkirken alltid skjer innenfor en ramme av sjelesorg og omsorg, uten ytre dramatikk. Ordet «besettelse» brukes ikke i menigheten.

— Det ordet liker jeg ikke, det står ikke i Bibelen engang, sier han til BT.

— Men vi hjelper folk, ber for dem, samtaler med dem. Så oppdager vi av og til at noen mennesker aldri bli fri. Det er som et infisert sår, og en ond ånd har festet seg i dette såret. Vi vil gjerne hjelpe disse menneskene, og Jesus har gitt oss som kristne autoritet til å sette dem fri.

Hvis et menneske under sjelesorg samtykker til utdrivelse, skjer følgende:

— Vi ber Den Hellige Ånd kaste lys over det som må ordnes opp i. Så kaller vi på ånden. «Hvis du er der, så i Jesu navn gi deg til kjenne». Det som ofte skjer når åndsmaktene utfordres, er at de svarer gjennom munnen til personen. Noen ganger er stemmen fullstendig annerledes, forteller Paulsen til BT.

Avviser kritikk

— Videre spør vi om ånden har lovlig rett til å være der, og som regel er svaret nei. Vi befaler ånden å forlate kroppen, forbyr den å komme tilbake og ber den gå til Jesu føtter. Slik overlater vi til Ham hva som skal skje videre med ånden. Som regel er det enkelt å bli kvitt dem etter en slik prosess.

Paulsen avviser at sjelesørgere i Kristkirken står i fare for å forveksle demoner med psykiske problemer.

— Snakker man til en ond ånd, svarer den. Det gjør ikke psykisk sykdom