— I en periode ble far dopet ned. Han ble sittende i en stol og tidvis glemt bort av personalet på sykehjemmet, sier søstrene Elise Leegaard Christensen og Inger Leegaard.

De forteller denne historien for å sette søkelys på forholdene ved norske sykehjem. Ikke for å ramme de ansatte på sykehjemmet der deres over 90 år gamle far tilbrakte sitt siste halvår.

I et fem sider langt brev til fylkeslegen i Hordaland beskriver døtrene det de mener er alvorlige mangler i behandlingen av faren.

— Når vi til slutt gikk så langt som å klage, var ikke det for å være vanskelig, men fordi vi ønsket å gi far livskvalitet med enkle midler. Vi ventet ingen underverker, sier Elise Leegaard Christensen.

Leegaard Christensen er selv erfaren sykepleier med praksis fra sykehjem. Men forholdene faren levde under på Landås Menighets Eldresenter gjør fortsatt vondt å snakke om.

Faren - Hermund Leegaard - døde i desember, bare dager etter at ble overført til Konowsenteret, et spesialsykehjem for døvblinde.

Tok blodprøve selv

92 år gamle Hermund Leegaard var blind og nesten døv kreftpasient da han i fjor sommer ble sykehjemspasient på Landås. I tre år hadde Leegaard bodd i en leilighet ved eldresenteret, men ble etter hver for pleietrengende til å bo alene.

Den første perioden på sykehjemsavdelingen var Leegaard plaget av kraftige neseblødninger. Han falt og ville besvime. Ville bare sove.

Familien ba personalet ta blodprøve. Da han bodde på aldershjemmet avviste personalet at blødningen kunne ha sammenheng med medisinbruk.

Først senere kom det frem at faren fikk fast dose av Albyl E, som virker blodfortynnende.

— I flere dager purret vi på blodprøven, opptil flere ganger om dagen. Til slutt dro min datter, som også er sykepleier, ned og tok blodprøve av min far, forteller Elise Leegaard Christensen.

Datteren reagerte også på urinlukten og at morfaren var dehydrert. Hun ba om at han ble sjekket for urinveisinfeksjon.

Det endte med at Hermund Leegaard fikk blodoverføring ved Haukeland sykehus samt væsketilførsel og antibiotikakur.

«Hvor er evnen til observasjon når en pasient på kort tid fallerer så fort, er blek, trett, slapp og lukt av urin og Albyl E/blødning?» spør de to i brevet til fylkeslegen.

Sov hele helgen

Senere prøvde de gjentatte ganger å hindre at faren fikk Sobril (et nevroplektika), som ga ham kraftige bivirkninger.

En helg sov han nesten i ett fra fredag kveld til langt utpå mandag. Hver dag var forklaringen den samme, han hadde fått Sobril. Og hver gang ba vi innstendig om ikke å gi det til ham.

Kreften i ansiktet ga faren sterke smerter. Smertelindring var det familien som purret på. Et skriv fra onkologisk avdeling om spesialsalve for strålesårene, ble glemt bort blant Leegaards papirer.

- Så uverdig

Listen over feil og mangler handler om mer enn medisinering.

Familien ba om at det ble skaffet spesialsolbriller for blinde fra hjelpemiddelsentralen.

— Det endte med at vi kjøpte dem selv.

Søknad om talende klokke skulle personalet ta seg av. En feilutfylt søknad ble avslått og ingen klokke kom før det var for sent.

Familien etterlyste hjelpemidler som kunne gjøre Leegaard i stand til å drikke uten hjelp. Drikkeflaskene de brakte forsvant stadig vekk. Også spiseduk for å hindre søl måtte mases på.

— Det var så uverdig. Far var alltid så opptatt av å se skikkelig ut.

Heller ikke bjelle eller ringeklokke fikk han. Presten fikk han snakke med etter mye mas - selv om sykehjemmet hadde prest på besøk ukentlig.

Søknaden om overføring til Konowsenteret forsvant mellom bydelene.

Bak lukket dør fant en av døtrene ham en kveld i en blodpøl på gulvet. Da lå han alene og ropte på hjelp.

— Gjentatte ganger ba jeg om at døren inn til rommet aldri måtte lukkes. Da ble han glemt, sier Inger Leegaard

På spørsmål om forholdene ved Landås er verre enn annet hun har sett ellers i eldreomsorgen svarer Elise Leegaard Christensen bestemt: ja.

— På hvilken måte?

— Vi fikk en følelse av at ene hånden ikke visste hva den andre gjorde. Men jeg har en sterk følelse av at forholdene generelt er vanskelig mange steder. De siste ukers sykehjemsskandaler minner oss om det vi opplevde.

I dag er det bare de aller tyngste og mest pleietrengende som får plass på sykehjem. Men bemanningen er ikke tilpasset det. Det er for få fotfolk.

Som aldershjemspasient sa ofte far at han hadde det godt. Som sykehjemspasient opplevde vi flere ganger far gråte i fortvilelse.

Å komme til Konowsenteret med små forhold og bedre bemanning var som å komme til himmelen. Nå har jeg det så godt som jeg kan, hørte vi far si de siste dagene han levde.

VONDE MINNER: - De siste ukers sykehjemsskandaler minner oss om det vi opplevde da far var pasient ved Landås Menighets Eldresenter, sier Elise Leegaard Christensen (t.v.) og Inger Leegaard. FOTO: ØRJAN DEISZ