Mens utroskap i dag bare er moralsk forkastelig, var det tidligere en kriminell handling som medførte straff i ulik grad.

Frem til 1927 var det straffbart å være utro. Det kunne da straffes med fengsel i inntil tre måneder. Før den tid var det atskillig verre, løse seksualforbindelser var ikke ønskelig verken fra kirkens eller statens side.

Straffer fra Mosebøkene

Kong Christian 5.s norske lov av 1687 hadde et helt kapittel som gjaldt seksualmoral. Den var bygget på de ti bud og med straffer hentet fra Mosebøkene. Denne loven gjaldt helt frem til Norge fikk en ny straffelov i 1842.

Det var straffer for seksuelt samliv mellom ugifte, dette gjaldt til og med for personer som giftet seg med hverandre. Hvis de fikk barn inntil 7 måneder etter vielsen, måtte de betale bøter for å ha kommet for tidlig i seng med hverandre.

Seksuelt samkvem med en annen enn ektefellen førte til både bøter og fengselsstraff. Ble man tatt for utroskap en tredje gang, kunne det vanke dødsstraff.

Ung mann og eldre kvinne

I 1794 giftet enken Martha Knudsdotter Gjerde seg med ungkaren Besse Johnsen Soltveit.

Hun var 48 år og barnløs, mens han bare var 22 år gammel.

På 1700— og 1800-tallet var det ikke uvanlig med slik aldersforskjell mellom ektefeller. Årsaken var at det var praktisk: Hun hadde et gårdsbruk og trengte en mann for å drive det, han manglet et gårdsbruk å leve av.

Etter vielsen bodde paret på gården Gjerde i nåværende Radøy kommune. På grunn av alderen hennes ble det naturlig nok ingen barn i ekteskapet.

Soknepresten grep inn

Det kom likevel barn i huset på Gjerde. Den første var gutten Berge som ble født i 1811, så kom Kari i 1813 og i 1818 kom det tredje barnet, Marta.

Besse Johnsen Gjerde var far, mens barnemor var nabojenten Kari Knudsdatter Gjerde, født i 1787. Siden Besse var gift og hadde sin kone i live, ble dette i lovverket klassifisert som hor.

Dette gikk selvsagt ikke upåaktet hen; for det første barnet måtte Besse sone fengsel paa Vand og Brød i 14 dager, for det andre barnet måtte han sone 8 dager paa Vand og Brød.

Når så det tredje barnet kom, tok soknepresten affære og meldte det videre inn til myndighetene.

Rettssaken

Både barnemor og barnefar ble stevnet for retten. Den 23. oktober 1818 ble retten satt på tingstedet Alverstrømmen. Her var det sorenskriveren i Nordhordland som var dommer, og med seg hadde han fire lokale meddomsmenn.

De innstevnte Besse og Kari møtte fri for Baand og Tvang. Besse forklarte at han var 45 år gammel og bekreftet at han var barnefar til de tre barna den 33 år gamle Kari Knudsdatter hadde fått.

Alle de tre barna var i live og bodde sammen med ham og hans 74 år gamle kone, som var gammel og svakelig. I tillegg bodde barnas mor i samme hus som tjenestejente for familien.

Besse forklarte at han hadde avlet barn med piken Kari Knudsdatter, men han hadde alltid levet i et kjærligt Ægteskab med Marte Knudsdatter. Kari forklarte seg i samsvar med Besse.

Dagen etter forklarte Besses kone Marte seg. Hun sa hun at både hadde et godt ekteskap, og at hun ikke hadde noe imot verken ektemannen eller Kari Knudsdatter. De tre barna holdt hun saa meget af, som om de kunde have været hendes Egne.

Dette ble bekreftet av naboer, slekt og arbeidsgivere som vitnet i saken utover høsten. Det ene vitnet etter det andre forklarte seg om hvilke skikkelige mennesker Besse og Kari var, med unntak av det forholdet de nå var tiltalt for.

Dømt i tre retter

Dom i saken falt i Bergen rett før jul i 1818. Den gifte mannen Besse skulle for tredie gang begaaet Hoer, miste sit Hoved, mens den ugifte Kari skulle betale pengebøter og fengsles 14 dager på vann og brød.

Kari var fornøyd med dommen. Det var naturlig nok ikke Besse.

Den strenge straffen hans kom av at loven ikke åpnet for andre straffer enn halshogging. Både stiftsoverretten (forløperen til lagmannsretten) og høyesterett opprettholdt dødsstraffen mot ham i ankebehandlingen.

Til døden skilte dem

Hans eneste håp etter dette var at kongen ville gripe inn. Sommeren 1819 kom et brev til stiftamtmand Christie i Bergen. Hans Majestet Kongen hadde omgjort den forestående henrettelse av Besse til at han skulle: afsone sin Brøde med 3 Ugers Fængsel paa Vand og Brød.

Det hører med til historien at Besse og Marta levde sammen som ektefolk til hun døde i 1827, 82 år gammel. Året etter giftet Besse og Kari seg. Da var det gått minst 18 år siden de hadde innledet forholdet.

Denne saken er et godt eksempel på praktiske løsninger i det gamle bondesamfunnet, men også på ekte kjærlighet.

Kilder: Tingbøker for Nordhordland sorenskriveri, dombok for Stiftsoverretten, og korrespondanse fra Stiftamtmanden i Bergen, alle på Statsarkivet i Bergen.

LIV OG DØD: Dette fillete brevet fra 1819 var det som skilte radværingen Besse Johnsen Gjerde fra å bli halshugget med øks. Hans Majestet Kongen omgjorde straffen til ”3 Ugers Fængsel paa Vand og Brød”.
Statsarkivet
HER BODDE DE: Flyfoto fra gårdene på Gjerde på Radøy. Ca. 1950.