OLAV GARVIK

Onsdag morgen våknet de fleste til radionyhetene som fortalte at Synnøve Findens kjente lobbyist, Kristin Moe, hadde fått i hende et såkalt R-notat (regjeringsnotat) som hun nylig konfronterte stortingsrepresentant Einar Steensnæs med.

Slike R-notater hører til de store hemmelighetene i rikspolitikken. Hadde det vært dekning for de alarmerende nyhetene, der til og med moderniseringsminister Morten A. Meyer ble utpekt som syndebukk, ville skandalen vært komplett. Statsminister Bondevik ville ha vært i klemme, og høyrestatsråden ligget tilsvarende tynt an.

Bruker jeg-formen

R-notatene er et av de viktigste redskaper i regjeringens arbeid. I en egen instruks på 42 sider er det redegjort detaljert for hvordan bl.a. et slikt notat skal være utformet. Det skal for eksempel ikke overstige to A4-sider, og statsråden skal skrive i jeg-form. I svært kortfattet og oversiktlig form skal statsråden redegjøre for saken han legger frem for sine kolleger, og det skal alltid være en konklusjon.

Det var for øvrig statsminister Trygve Bratteli (1971-72 og 1973-76) som innskjerpet kravet om å fatte seg i korthet. Han nektet å lese R-notater som oversteg to ark!

Absolutt ingen utenfor regjeringsapparatet skal ha anledning til å stikke nesen i notatene. De hører til regjeringens og statsrådenes personlige «eiendom». I det øyeblikk regjeringen går av, eksisterer de formelt sett ikke. Notatene arkiveres i Riksarkivet, og etterfølgerne skal ikke ha glede av dem.

Det betyr at en eventuell Stoltenberg-regjering til høsten ikke har anledning til å se hva dagens statsråder skrev. Det er en uskreven regel som alle respekterer. Embetsverket har ikke anledning til å overlevere materialet til en Olav Akselsen eller en Trond Giske, om de igjen inntar taburettene.

Telefaks forbudt

Det er også meget strenge regler for hvordan notatene skal oversendes de enkelte statsråder. Det skal skje i lukket konvolutt. Bruk av vanlig telefaks eller ugradert e-post er strengt forbudt.

Ikke engang rettsapparatet har krav på å få R-notater utlevert, og Riksrevisjonen er flere ganger blitt nektet innsyn i slike notater som alltid er merket «fortrolig».

Men det er mange som ser og har R-notatene på kontorpulten. Når Lars Sponheim legger frem en viktig sak for sine kolleger, er det for det første en rekke mennesker i hans eget departement som kjenner dokumentet — og deretter er det en skokk byråkrater og politikere i andre departementer.

Men det er en indre justis som går ut på at utenforstående ikke skal få stikke nesen i dokumentene, i den forstand at de regelrett skal få lese dem. Likevel skjer det. Pressefolk har i hvert fall opplevd at statsråder lar dem kikke på papirene mens de sitter i lag.

Et sjokk for Norman

«Min erfaring er at embetsverket ikke lekker. Den personlige risikoen som er knyttet til det er altfor stor. Det er heller politikere som ser seg tjent med å lekke,» sier et tidligere regjeringsmedlem til Bergens Tidende.

Da BT 18. mars 2003 skrev om daværende arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Normans forslag om å omorganisere Statskonsult, var det på basis av et R-notat vi hadde fått innblikk i. Statsråden reagerte sterkt da han fikk vite at avisen kjente innholdet:

«Det er usedvanlig strengt fortrolig behandling av regjeringsnotater. Jeg går ut fra at ikke noen har vist slike notater til uvedkommende,» svarte han.

OLAV GARVIK