Solheim kapell bader i høstsolen. Den svarte bilen kjører helt til døren. To dresskledde menn tar tak og bærer den hvite kisten på plass. Et hav av blomster møter dem. Det lukter søtt i det vakre rommet.

— Han hadde nok mange venner, han her, smiler Arne Nicolaisen, stryker det grå håret på plass og kaster av seg den svarte jakken. Han og kollega Stuart Quivey må sette i sving nå. Seremonien begynner om en time.

Profesjonelt forhold

«Koba Christensen», etablert 1890, står det med snirklete bokstaver over inngangen i Dreggen. Store sørgmodig øyne møter oss i entreen. Hunden Blanca har sett mye og trøstet mange.

— Hun er alltid med meg på jobb. Pårørende vil gjerne at hun er til stede under vårt første møte. Å skape trygghet og varme er viktig, forteller daglig leder Stuart, og loser oss gjennom resepsjonen i duse farger og inn på kontoret sitt hvor samtalene finner sted.

— De første møtene er den viktigste delen av jobben vår. Det er det som er utgangspunktet for arbeidet videre. Når folk tenker på begravelsesagenter ser de gjerne for seg menn i svarte frakker som transporterer kister til kirken, men vi vektlegger den nære kontakten med pårørende. Bare slik kan vi sikre at begravelsen eller bisettelsen blir slik de ønsker at den skal være.

Stuart har skjemaer, Stuart har alternativer. I løpet av de åtte årene han har jobbet på byrået, har han lært seg å snakke om døden på en profesjonell måte. Det er han nødt til for å takle hverdagen.

Vanskelige valg

— Egentlig skulle jeg bare reparere en pc for byrået. Plutselig var jeg med og hjalp under en seremoni, og så trivdes jeg så godt og lærte så mye på byrået jeg nå har tatt over. Jeg husker godt første gangen jeg skulle planlegge en begravelse med de pårørende. Det var vanskelig å fokusere på praktiske detaljer, innrømmer Stuart, som synes det er rart at det ikke finnes en formell utdannelse for begravelsesagenter. Kistemål, salmevalg og blomstersorter. Begravelse eller bisettelse.

— Det tristeste er når pårørende ikke har en anelse om hva avdøde ønsket seg. Det er vanskelige valg de står overfor. Ville mor bli kremert eller ikke? Hvilken musikk hadde hun ønsket? Mange velger det som er mest brukt, og derfor blir seremoniene ofte svært like og lite personlige. Jeg synes det er synd at vi er så redde for å snakke om døden.

Koba Christensen organiserer både kristelige, borgerlige og muslimske seremonier, og Stuart ser store forskjeller mellom religionene.

— Muslimene har ritualer som gjør dem mer involverte i prosessen. For dem er det en ære å få lov å stelle avdøde, for eksempel. Nordmenn flest ønsker at andre tar seg av det praktiske og føler ubehag ved å måtte forholde seg til det.

Egen tone

Det er elleve seremonier i Bergen denne dagen. Stuart kikker inn på blomsterbinderiet for å sjekke at kransene er klare, og utenfor hører vi at hans gode hjelper Arne kjører frem bilen.

— Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å forholde meg til så mange lik. Jeg begynte jo her som pensjonist, og tanken på min egen begravelse har dukket opp jevnlig etter at jeg startet. Likevel finner jeg arbeidet fantastisk meningsfylt, smiler Arne. Han hvisker at de faktisk har det litt morsomt på jobben også. Det er en form for terapi, mener han.

— Jeg husker da en prest spurte meg hvordan det gikk på Koba. «Er der mye dautid der?» Som fersk agent svarte jeg benektende, og understreket at vi hadde mye å gjøre, men det tar ikke lang tid før man fanger tonen.

— Vi er nødt til det, ser du. Man må beskytte seg litt. Under syninger for eksempel er jeg fysisk til stede, men mentalt må jeg holde distanse, ellers hadde jeg ikke orket. Jeg vet hvor grensen går for meg, sier Arne og forteller at han nå unngår å hente dem som har tatt sitt eget liv, selv om politiet til tider ber byrået om det.

— Det er så alt for sørgelig, sier han.

Livets viktigste avskjed

Fløyelsmyke toner brer seg ut over Solheim kapell. «Send in the clowns» er lagt i cd-spilleren etter de pårørendes ønske. Stuart og Arne står oppe på galleriet og sjekker at mønsteret de har laget av bukettene harmonerer med fargevalget. De ser på hverandre og nikker. Det er vakkert. Snart skal de ta imot de sørgende. Vente utenfor mens familie og venner tar farvel. De har skapt rammen for livets viktigste avskjed.

VAKKERT FARVEL: Stuart Quivey og Arne Nicolaisen jobber for å gjøre rammen rundt avskjeden så vakker som mulig.
FOTO: ODDLEIV APNESETH