Han har skrevet boken «De dødsdømte», om de som ble dømt fra livet for sitt virke under krigen. Her er mye nytt; navn, beskrivelser og bilder.

Gestapo var her spesielt grusomme, sier Nordlys-journalisten, som har tatt for seg alle dødsdommene og begrunnelsene, i sin bok.

—  Det slår meg likevel hvor nøkternt den mest bestialske torturen blir beskrevet, både i politiavhør og i rettsreferatene. Her mangler adjektiv og sterke ord. I vår tid ville språkbruken vært en annen, sier han.

To tyske nordmenn

To av de mest brutale torturistene som opererte i kjelleren på Gestapohuset i Veiten var norske statsborgere, men begge hadde tysk bakgrunn. Den ene var en ung og ufaglært løpergutt hos Erling Krage AS, den andre var en voksen, arbeidsløs murer og firebarnsfar. Ingen hadde militær- eller politibakgrunn, men meldte seg frivillig til tjeneste. De hadde det til felles at de ble hensynsløst ville og brutale i møte med nordmenn som kjempet mot Tyskland og nazismen.

Selv om fangene var bastet og bundet og forsvarsløse, gikk de to løs på dem med nådeløs kraft og forakt. Da rettsoppgjøret kom ble de begge dømt til døden, den ene under tvil, den andre hevet over enhver tvil. De ble skutt på Sverresborg festning.

Varme kokeplater

Max Rooks spesialitet var varme kokeplater. Fangenes største skrekk var når han tok frem de elektriske platene. Etter runder med slag og spark ble fangene tvunget ned på platene, som ble stadig varmere. Rook lå gjerne på gulvet og så til at de hadde kontakt med platen. En gang klaget han over at en SS-mann slapp opp en fange for tidlig.

— Platen var ikke skikkelig varm ennå, klaget han.

Platen var ikke skikkelig varm. Gestapo-torturist Max Rook

Mureren og familiemannen Max Rook var 52 år gammel da han gikk i tysk tjeneste. Han var født i Berlin, kom til Bergen i 1913. Han giftet seg her og fikk fire barn, men ingen i familien fulgte ham inn i NS. Da han ble dømt til døden i Gulating skrev han et 20 siders klagebrev til Høyesterett, der han ikke sparte på kraftuttrykkene. Han klaget over dårlig hukommelse, og at etterforskeren av hans sak ikke var politi men en kommunist som hadde meldt seg frivillig.

Ingen nåde

Alfred Gãrtner ble født i Bergen 16 år før krigen. Far var tysk, mor norsk, hele familien var med i NS. Han var bare ett år i tjeneste for Gestapo, men rakk å bli den mest fryktede og verste av alle. Han ble dømt til døden for å ha torturert 21 mennesker.

Da fangen Hans Engelsen fra Ortun hadde hengt bakbundet i timevis, uten å nå gulvet med tærne, spurte han fortvilet den eneste nordmann i kjelleren om hjelp. Gãrtner svarte:

Angiver og drukkenbolt

«Hjelpe deg? Nei, slike som deg får ingen hjelp. Du får som du fortjener. Så skjelte han Engelsen ut som «svin, banditt og lasaron», og tråkket fangen på tærne. Deretter slo han løs på ham med batong over lårene, brystet, setet og under føttene.

I Gulating ble Gãrtner dømt til livsvarig, hans unge alder (20 år) veide tungt. Høyesterett dømte ham til døden.

Eilif Rye Pisani var den siste som ble skutt i Bergen etter krigen. Han var ingen torturist, han var en simpel angiver og fyllebøtte. Far var nazist, sønnen begynte å drikke som 15-åring, havnet på guttehjem og på fylla og ble småkriminell.

Med sin sjarm og fortellerglede vant han innpass i mange miljøer, og anga motstandsfolk til tyskerne både i Oslo og senere hjemme i Bergen. Han ble forsøkt likvidert på åpen gate, men overlevde. Gulating dømte ham til «tvangsarbeid på livstid og tap av allmenn tillit for bestandig, på grunn av hans forbryterske levesett.»

Høyesterett endte på dødsstraff.

TORTUR: Her i Veiten 3 holdt Gestapo til, og her døde flere av fangene av den brutale mishandlingen de ble utsatt for.
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I BERGEN